VI SOM BLOGGER...

...gjør det av ulike grunner. En undersøkelse foretatt av Scandscreen i oktober, viser at 51% blogger for å "vise seg fram/posisjonere seg", 28% fordi "de har et budskap de vil dele med andre/påvikre andre", 13% oppgir å ha "kommersielle årsaker" bak skribleriene, og 8% gjør det "fordi alle andre gjør det".
Jeg savner den kategorien der jeg selv ville følt meg mest hjemme: "Drevet av nysgjerrighet på hvordan denne distribusjonskanalen for meninger eller tanker virker i samfunnet".

Jeg er nemlig gammel nok til å huske livet uten internett.
Da skrev man leserbrev - fortrinnsvis til lokalavisene, de dristige og dyktige kom helt fram til VGs og Dagbladets spalter. Mange har vel sett forfattere av slike verk med en viss stolthet vise fram utklippet som sirlig var blitt limt inn i et album, så senere generasjoner kunne se hvilket engasjert åndsmenneske man var... Og mang en lokalpolitikers bane har startet med velformulerte innlegg i lokale debatter: "Tysnes-Hansen står i vegen for næringsutviklinga i Bråvika!"

Leserinnleggene hadde en styrke de færreste bloggere oppnår: Innleggene ble LEST. Og diskutert. Om lokalavisa hadde 5.000 abonnementer, var det i alle fall 4.000 som leste det som ble skrevet. Påvirkingseffekten var betydelig. Kjendisfaktoren kom liksom som "noggo attåt".
OK - mange bloggere har en stor leserskare. Har man 600 Facebook-venner, og et knippe med andre man sender linken til, kan leserantallet bli stort. Men effekten? Bortsett fra oppmerksomheten i sin vennegjeng?
Sprette-Petter Stordalen ("Sprette" fordi han er over alt med en uutømmelig energi, heldiggrisen") gikk forleden ut i sin (!) blogg med et angrep på Innovasjon Norge. Hans hoteller er tunge medlemmer i de tyngste bransjeorganisasjonene som påvirker næringspolitikken for reiselivet. DER har Petters' folk en helt annen oppfatning av Innovasjon Norge. Så, ville ikke Stordalen kommet lenger om han ønsker å forandre Innovasjon Norge om han hadde latt sine folk ta opp saken i de fora som kunne ha satt i gang en prosess? Jo. Men Petter blogger. Vise seg fram? Neppe -- gutten kan da ikke bli mer synlig enn han er. Mitt tips: Petter tenker som så mange andre at bloggen er "ufarlig" - så personlig, liksom, det blir mer som et "tenke-høyt-rom". Så får man en ide, så blogger man, og så ser man hva som skjer.
Dyktige PR-folk blogger. Betalte meninger for eller i mot. Næringslivsledere blogger. Vil personifisere bedriften, gi den et menneskelig uttrykk. Og det kan være bra og viktig. Privatpersoner blogger. Også bra. Debatt og nyanser florerer.
Men... blir de tusenvis av daglige blogger LEST??
Proffene legger inn ord som søkemotorene fanger opp i headingen. Jeg skulle kanskje kalt dette innlegget "Syndig sex og blogging". Eller "Kjendiskonkursen og blogging".

Min neste blogg skal handle om dette: Pupper. Tror jeg får mange lesere på den.

PS: Om dere leter etter Scanscreen-undersøkelsen - glem den. Jeg fant den opp i skrivende stund. See my point?