TVUNGEN ISBADING

Noen som kjenner følelsen? Du står på bryggekanten og vet at det gråsvarte vannet der nede holder omtrent like mange varmegrader som du har fingre på venstrehånden... og at om et sekund eller to, MÅ du hoppe uti... ditt første isbad... Det eneste du vet, er at det blir grusomt, men at det ikke er noen veg utenom. Du håper at hjerte-og karsystemt tåler påkjenningen og konsentrerer deg om de varme frottehåndkledene og ull-undertøyet som ligger og venter... så overrasker kroppen den mentale sjefen og du er i luften før du egentlig har sagt "hopp"...

Det er omtrent slik mange reiselivsledere ser på tiden som kommer. Første kvartal 09, nærmere bestemt. OK. jo, renten er lav. Jo, strømprisene er lave. Jo, oljeprisen er lav. Vel... den norske krona er svak, men det kan vi håndtere... Så, hvorfor dette skrekkscenariet?

I et par lange måneder har vi lest om KRAKK og KRISE og NEDTUR... bare den psykologiske effekten av dette virker inn på både privat og forretningsmessig reiselyst. Og det er et faktum at arbeidsløsheten stiger - mye og brått. Og det er et faktum at næringslivet har tøffe tider. Så isbaderanalogien er faktisk reelt begrunnet.

Om noen uker er den årlige reiselivsmessa igang. Den første i det nye året -- verdenspremiere for reiselivsindustriens tro på framtiden. Jeg vet at det blir en bugndende bukett av fristende reisemål, spennende reiseprodukter og varme smil.

Den snaue uka dette står på, vil vi fortrenge mye av det som plager oss.

Men disse dagene er også et vidnesbyrd om at det er et liv etter finansuroen. Jeg mener ikke at børsene skal komme opp på august-nivå og at alle som mistet jobbene sine skal komme ut i yrkeslivet igjen. Men jeg tenker på tiden når de tilsynelatende meningsløse opp- og nedturene på børsene stabiliserer seg. Når man regner med at man VET hva boligen sin er verdt, at man får mellomfinansiering og omtrent hvor lang tid det tar å selge den. Når man regner med at nedbemanningsbølgen er slutt, og når valutaer og oljepriser pendler mellom "normale" ytterpunkter.

Da vil nemlig Kari og Ola Nordmann ta sine reisebeslutninger som før. Når frykten for det ukjente er erstattet med en realistisk holdning til realøkonomien - selv om den blir trangere enn luksusåret 2008 - fram til oktober...

I mellomtiden skal vi ta den dukkerten...

SOM LOVET: OM PUPPER!

Alle fem som leste min siste blogg har muligens ventet i skrekk eller spenning på dette innlegget, fordi jeg lovet at temaet skulle være dette: Pupper.

Og her kommer det.

Torsdag 8. mai 2008 var nemlig en merkedag for norsk fotball. Det var dagen da Ringnesklanen banket Deportivo Quito 4 - 2 i en glitrende innsats i finalen i Champoins League , og æren for denne bragden tilskrives manageren Tore Pupper. En bemerkelsesverdig prestasjon fordi Tore Pupper kjempet om gullet med 37.000 andre aktive managere av testosteronfylte fotballag fra hele verden.

Forvirret? Det betyr at du følger litt med i fotballidrettens verden. For du har kanskje ikke hørt om Tore Pupper før? Og det var da et annet lag som vant Champions League i år...? Finalen som Chelsea så smertelig tapte?

Tore Pupper heter egentlig Morten Strandlien. Han er en av 37.000 spillere på det norskutviklede nettspillet Managerleague. Spilleren styrer sitt eget fotballag gjennom kjøp og salg av spillere, taktiske valg, treningssamlinger etc. Det spilles to kamper hver ukedag, og de 37.000 spillerne kommer fra 86 land.

Managerleague er bare en av de virtuelle verdner stadig flere og flere mennesker lever i. Verdner der man utvikler ferdigheter, konkurrrerer og henter opplevelser i. Verdner der grenser og avstander ikke eksisterer. Teknologien gjør disse "liksom-virklighetene" stadig mer virkelige og reelle.

Underholdende og ufarlig - javisst. Eller...?

Bekymringsmeldinger over avvikende sosial adferd tikker inn både til skoler og helseforetak rundt om. Tragedier har utspilt seg fordi unge sinn ikke har klart å skille den virtuelle verden de lever i og som de mestrer fra den virkelige - som de mestrer stadig dårligere. Tore Pupper og hans medspillere har ingen rolle i dette. De representerer "the good guys" i det digitale univers. Det er andre, og farligere aktører der ute når det gjelder påvirkning av personligheter som ikke har funnet sin forankring blandt mennesker av kjøtt og blod.
Tore Pupper og alle de andre som henter kreativitet, utfordringer og opplevelser fra internett varsler kun om en utvikling som på ett eller annet tidspunkt også vil berøre reisebransjen:

Dagen kommer da du kan reise virtuelt i real-tid på en helt annen måte enn i dag. Du kan velge destinasjon og/eller opplevelse, invitere venner med deg - og dra. I sofakroken.

Derfor er Tore Pupper viktig for meg. Eller mer presist: Den virtuelle verden som fenger og engasjerer folk som Tore Pupper. Det er liksom så riktig da, at man i den uvirkelige verden bruker uvirkelige navn.

Da kan man til og med tenke seg at Oslo Internasjonale Lufthavn Gardermoen bærer det velklingende navn "Ibsen International Airport Oslo"......

VI SOM BLOGGER...

...gjør det av ulike grunner. En undersøkelse foretatt av Scandscreen i oktober, viser at 51% blogger for å "vise seg fram/posisjonere seg", 28% fordi "de har et budskap de vil dele med andre/påvikre andre", 13% oppgir å ha "kommersielle årsaker" bak skribleriene, og 8% gjør det "fordi alle andre gjør det".
Jeg savner den kategorien der jeg selv ville følt meg mest hjemme: "Drevet av nysgjerrighet på hvordan denne distribusjonskanalen for meninger eller tanker virker i samfunnet".

Jeg er nemlig gammel nok til å huske livet uten internett.
Da skrev man leserbrev - fortrinnsvis til lokalavisene, de dristige og dyktige kom helt fram til VGs og Dagbladets spalter. Mange har vel sett forfattere av slike verk med en viss stolthet vise fram utklippet som sirlig var blitt limt inn i et album, så senere generasjoner kunne se hvilket engasjert åndsmenneske man var... Og mang en lokalpolitikers bane har startet med velformulerte innlegg i lokale debatter: "Tysnes-Hansen står i vegen for næringsutviklinga i Bråvika!"

Leserinnleggene hadde en styrke de færreste bloggere oppnår: Innleggene ble LEST. Og diskutert. Om lokalavisa hadde 5.000 abonnementer, var det i alle fall 4.000 som leste det som ble skrevet. Påvirkingseffekten var betydelig. Kjendisfaktoren kom liksom som "noggo attåt".
OK - mange bloggere har en stor leserskare. Har man 600 Facebook-venner, og et knippe med andre man sender linken til, kan leserantallet bli stort. Men effekten? Bortsett fra oppmerksomheten i sin vennegjeng?
Sprette-Petter Stordalen ("Sprette" fordi han er over alt med en uutømmelig energi, heldiggrisen") gikk forleden ut i sin (!) blogg med et angrep på Innovasjon Norge. Hans hoteller er tunge medlemmer i de tyngste bransjeorganisasjonene som påvirker næringspolitikken for reiselivet. DER har Petters' folk en helt annen oppfatning av Innovasjon Norge. Så, ville ikke Stordalen kommet lenger om han ønsker å forandre Innovasjon Norge om han hadde latt sine folk ta opp saken i de fora som kunne ha satt i gang en prosess? Jo. Men Petter blogger. Vise seg fram? Neppe -- gutten kan da ikke bli mer synlig enn han er. Mitt tips: Petter tenker som så mange andre at bloggen er "ufarlig" - så personlig, liksom, det blir mer som et "tenke-høyt-rom". Så får man en ide, så blogger man, og så ser man hva som skjer.
Dyktige PR-folk blogger. Betalte meninger for eller i mot. Næringslivsledere blogger. Vil personifisere bedriften, gi den et menneskelig uttrykk. Og det kan være bra og viktig. Privatpersoner blogger. Også bra. Debatt og nyanser florerer.
Men... blir de tusenvis av daglige blogger LEST??
Proffene legger inn ord som søkemotorene fanger opp i headingen. Jeg skulle kanskje kalt dette innlegget "Syndig sex og blogging". Eller "Kjendiskonkursen og blogging".

Min neste blogg skal handle om dette: Pupper. Tror jeg får mange lesere på den.

PS: Om dere leter etter Scanscreen-undersøkelsen - glem den. Jeg fant den opp i skrivende stund. See my point?

ALVORET BAK THAILANDS SMIL

Mens november fadet ut og ble til desember, var vi vidner til en merkverdig forestilling på den demokratiske scene.
Gulkledte demonstranter oppkuperte Suvamabhumi - den relativt nye hovedflyplassen utenfor Bangkok. I løpet av få timer var all flytrafikk lammet samtidig som flypassasjerer både i utreise og transitt vantro køet seg foran flyselskapenes informasjonsskranker og møtte medfølende, men dessverre hjelpeløse representanter for de forskjellige flyselskapene. Demonstrantene - menn og kvinner i allle aldre - satt rolig og disiplinert i gangene, hallene og foran dørene, i ganske velordnede rekker - fraværet av slagord, utrop og trampende støvler var slående for de for de som har opplevet politiske demonstrasjoner under andre lands himler. OK, vi vet at det var vold og personskader. Men i forhold til de tusner som var involvert i demonstrasjoner og motdemonstrasjoner, ver dette lite. Og hverken politi eller militære stormet fram med batonger eller tåregass.

Mange tusen mennesker ble med ett ufrivillige gjester i en by som ellers framstår som ett av verdens mest populære turistmål. Men jeg tror ikke elevbåtrederne eller basarene i Klungene eller nattmarkedene fikk særlig større omsetning av den grunn. Krav om at flyselskap, ambassader og forsikringsselskap skulle dekke de ekstra hotelldøgnene var uunngåelig, og for mitt vedkommende måtte jeg raskt beskrive de rettigheter passasjerene hadde i de forskjellige scerariene, slik at medlemmer og andre interessenter kunne behandle gjester/kunder på en korrekt måte.
Midt i det hele en liten observasjon som dempet dramatikken: Paret, som var vanlige turister i Bangkok de aktuelle dagene og som ikke var veldig opptatt av å følge med i nyhetsbildet, hadde observert alle menneskene i gule T-skjorter ute i Bangkoks gater, og spurte forsikrig i resepsjonen på hotell Orient hvilken festival thaiene feiret nå...?

Bakgrunnen for demonstrasjonene er velkjent og ikke av ny dato. Løsningen kjenner vi: Thailands grunnlovsdomstol fradømte nylig den sittende statsminister embed og sete. Demonstrantene pakket sammen, ryddet etter seg og avholdt en liten seremoni hvor de overførte kommandoen over Suvamabhumi ( håper Thailand har en dikter med et kort og greit navn, sml debatten om Ibsen International Airport ..) til flyplassmyndighetene. Om et par dager er all trafikk i rute om det ikke skjer noe uventet.

Og Thailand kan igjen trekke pusten og vise seg som Smilets land - turistinntektene landet sårt trenger var i ferd med å kopiere kurvene vi kjenner fra Oslo Børs, men den kommende høysesongen er antagelig reddet.

I morgen kveld skal jeg på en mottaglse hos den Thalandske ambassadøren i forbindelse med en fødselsdag - det er kong Bhumibol Adulyadej som runder år ( man oppgir ikke hvor mange). Tahiene har et forhold til sin konge som ikke er ulikt det en rettroende muslim har til profeten Muhammed.
Vi som følger reiselivet med et globalt perspektiv vet at når (mine smilende venner i Thaliand ville foretrukket at jeg hadde sagt "om") den thailandske kongen blir borte, kan politiske understrømmer igjen lage krusninger på en blank havflate. Jeg har hørt noen spå en politisk tsunami. Jeg tror det ikke. Den thailandske mentaliteten er ikke slik. selv om det er spenninger av både religiøs og sosial natur i visse regioner av landet. Og demokratiet er framdeles i puberteten, sett med våre øyne.

Uansett: Om resten av verden hadde utført sine opptøyer og demonstrasjoner etter thailandsk mønster, ville kloden vært et bedre sted.

RYGGMARGSREFLEKSER

Det er givende å observere forskjellige menneskers adferd. ikke minst i krisetider. Hvis vi virkelig har sånne, nå, da. Det har jo vært proklamert "nasjonal krise" når landslagsgutta har tapt noen kamper på rad også... Kanskje vi skulle ha en offentlig krise-klassifisering? Noe for Norsk Standard? Men uansett --det hevdes at vårt lynne blir påvirket av dommedagsprofetiene rundt oss. Halloo-- er ikke det ganske så naturlig, da? Stoooor takk til de tabloide redaksjonene. Som kanskje har sin del av ansvaret for at stemningen i den relativt fulle T-banevogna på linje 4 litt før klokken ni i dag morges var mer enn vanlig gråsvart i kantene. Mine medreisende satt der, tett sammentrykket med sammenknepne lepper og tomme blikk som selvfølgelig lette etter nøytale steder å henge seg fast i. Eneste lyd var diskanten fra alle øretelefonene og slitne hjul mot sliten skinnegang.
På Tøyen kom det inn tre karer i fargerike ullgensere og med et sydlandsk utseende. Den ene hadde trekkspill på ryggen. De klarte å skape et øyeblikks oppmerksomhet i de ellers uttrykksløse medreisendes ansiktsuttrykk - så back to normal. Så - 30 sekunder etter avgang: Vogna blir breddfull av latinamerikanske rytmer med kastanjetter, trekkspill og vokal som bærere. Høyt og tydelig. Sangeren svinser lange midtgangen og holder fram et slitent pappkrus. Han smiler langt inn i øreflippene. Overrumpede medpassasjerer retter seg, blikk fokuseres, og de som ikke rekker å bråfordype seg i medbragte aviser tar på seg det avvisende ansiktsuttrykket vi gjerne tar fram når vi får en invitasjon til å vise litt deltagelse i form av klingende mynt.
Ryggmargsrefleks, kalles det.
Slik som når Kristin Halvorsen refser DnB NOR for ikke å øyeblikkelig følge opp rentekuttene fra Norges Bank med egne rentekutt, selv om hennes politiske slektning Bjørn Skogstad Aamo påpeker at akkurat det ville vært å helle bensin på finanskrisens bål og en handling som ville vært helt uansvarlig.
Men tilbake til T-banen. Det spillende og syngende innslaget hopper av på Grønland - det blir atter stille og folkesjela kan på nytt ta på seg rustningen. Eller...?
"Jøss--- går'e an, 'a? Utbryter en voksen kar ved vinduet til han som sitter rett ovenfor seg. De kjente hverandre fra før, må vite. Men han ved siden av trodde kommentaren var rettet til seg selv, og utbryter: "De fikk jammen vekket meg, gitt...!" Ung, uoppdragen fyr, tydeligvis. Snakke til fremmede...
Men dermed var det i gang. Alle de seks på de to seteradene snakket - til hverandre og i munnen på hverandre. En hadde vært i Mexico City for to uker siden, og DER var slikt ikke uvanlig... etc.
Da jeg gikk av på Nationaltheateret hadde en fortalt at hun skulle på jobbintervju, en hadde vist telefonbilde av barnebarnet og to hadde sagt "takk for følget - ha en god dag" da de gikk av på Oslo S og Stortinget.
Og ansiktene hadde blitt levende der etsteds like etter Grønland stasjon.
Jeg sendte en stille takk til de ukjente trubadurene og ønskert så inderlig at de engang måtte få bane seg veg til korridoren utenfor Kristin Halvorsens kontor...

Lær å reise...

Godt over halvparten av de spurte nordmenn svarte at finansuroen ikke ville påvirke deres framtridige reiser i en nylig gjennomført undersøkelse. Rundt 30 % svarte at de ville reise billigere. Et lite antall svarte at de ville reise mindre. Dette visste vi i bransjen fra før -- kanskje ikke så prosentdetaljert, men likevel... nordmenns stadige høyere prioritering av det å reise har lang historie.
Selv reiser jeg mye. Aller mest i jobben. Og nå skjønner jeg at jeg må lære å reise på nytt. Ikke for å spare penger, men for å få den jublende opplevelsen ett eller annet sted til venstre for galleblæren som jeg husker fra selv de enkle, beskjedne reiser. for mange, mange år siden. Men det var REISER - vekk fra hverdagen, vekk fra plikter, vekk fra--- kanskje meg selv? Et to-dagers møte i Gøteborg var mer pirrende da enn ukeskongressen i Singapore er i dag. Nysgjerrighet og sanser i helspenn. Tiden fikk et annet tempo. Og alt swingte...
Husker?
Nå: Kroppen fraktes, sinnet stresses, tankene deles mellom det man burde gjort i går og det man må gjøre i morgen. Øyet ser fremmede stedsnavn, flyplasser, hoteller. Ikke hjertet. Ett eller annet i meg er ikke med i bagasjen.
Poenget mitt: Vi bruker - og kommer til å fortsette med å bruke - MYE penger på å reise. Så bør hver og en av oss forsøke å få bedre valuta for den investeringen. Det er ikke reisearrangøren, hotellet eller flyselskapet som sitter med nøkkelen her. Det er den lille guiden inne i oss -- den som klarer å åpne de sansene vi har og skru av krana til stresskilden i bakhodet. Den som så mange av oss glemmer å ta med i reisefølget.
Jeg har innsett at jeg må tilbake til noe jeg mistet et sted på veien. For meg dreier det seg om å reise langsommere - i overført betydning.
Og la mer av dagliglivet ligge igjen hjemme. Selv på jobbreiser.
Kanskje det også betyr mindre pengeforbruk? En solnedgang i havshorisonten eller friske vindbyger ytterst på piren er gratis...