Om kjønn og ord

Scene: Frokostsal i et sentrumshotell i en mellomstor by i Norden en grå tirsdagsmorgen. Jeg tar plass ved et bord rett bak to fruer rundt de femti. Den ene, hun med ryggen til meg, er ferm og rødhåret og sitter høyreist på stolen. Den andre, tynn, litt anonym, velkledd, lett grå i den praktiske damefrisyren sin, sitter litt krumbøyd og blikket hennes er fjernt. Bak ryggen min hører jeg den rødhåredes stemme som om det var meg hun snakket til:
"Ja, du, Camilla, vet du, jo, DET er litt av en historie!" (Det var her jeg skjønte at den spinkle var på besøk i byen hun hadde forlatt for en stund siden og at den rødhåerde var en tidligere venninne som ivret etter å oppdatere den andre på hva som var skjedd de siste årene)"Du husker, Camilla, ikke sant? Hun bodde jo med Karl Erik i det lille huset nederst i Bergebakken, vet du. Det huset ble forresten lagt ut til slags nå for nesten TRE millioner, hva GIR du meg? Det var forresten faren til Bente Strand som bygget det i... de må ha vært i nitten femtiseks..ja, det var det, for det var jo det året Geir ble født! Apropos Geir - har jeg fortalt at han ble operert for mavekreft for seks år siden? Vet du, han er blitt SÅÅÅ bra etterpå, stakkars mann. Han bor forresten i Malaga nå. Vi har ikke så mye kontakt lengre, vi kom litt på kant da vi delte arven etter mor.., ja Camilla, ja - du vil ikke tro det, men jeg gikk faktisk rett på henne da jeg skulle inn i den lille BOUTIQUEN til Nina - nei, det vet du selvfølgelig ikke - Nina fra håndballen, hun med de lange bena, husker du den gangen hun prøvde å sjekke opp treneren vår? Herreguuuud.. men hun har altså åpnet denne flotte BOUTIQUEN i Parkgaten og hun hadde en drakt i utstillingsvinduet som bare var såååå lekker-- jeg hadde tittet på den i nesten en hel uke før jeg bestemte meg..."

Jeg liker ikke å lytte. Her var det umulig. Enetalen var for høy og klar. Jeg fikk de ubetydligste detaljer om mennesker og hendelser både i fortid og nåtid penslet ut fra den mest fargerike palett. Alt ble vevet sammen i en floke av assosiasjoner, uansett hvor lite personer og hendelser hadde med hverandre å gjøre. Stemmen til den andre kvinnen hørte jeg ikke. Rett og slett fordi hun aldri sa noe. Tyve minutter gikk slik. Og enda hadde jeg ikke hørt noe om Camillas skjebne.
I det jeg forlot bordet mitt, utbrøt den rødhårede: "Åhhh - men se på KLOKKEN, kjære du! Halv ni!! Å jeremia-- jeg bare MÅ løpe, jeg får fortelle deg om Camillas skilsmisse senere -- kan du ikke ringe meg en dag?" Damen famler sammen blafrende skjørt i ankellengde og roper "Chiao - det var SÅÅÅÅ hyggelig å snakke med deg" mens hun skritter raskt bort mot utgangen og passerer meg med klaprende hæler. Jeg kunne ikke dy meg: "Unnskyld, frue, men det var gal ordbruk." Hun bråstanser, setter spørrende, grønne øyne hardt i meg. "Ikke "med" men "til". Hyggelig å snakke TIL deg, ville vært den riktige formuleringen" sa jeg rolig. Nå kan blikk som kjent ikke drepe, så jeg slapp uskadet fra impulshandlingen min.
Men der og da så jeg for meg hvordan samtalen ville forløpt mellom to menn:
"Apropos - har du hørt om Camilla?"
"Nei"
"Hun ble skilt"
"Jøss - javel"

Dagen etter måtte jeg lytte til hvordan en velkledd forretningsmann detaljbeskrev hele birken for en perifer bekjent hele vegen fra Gardermoen til Oslo S. Den andre sa to enstavelseord midt i Romeriksporten. Teorien min om kjønn og ord fordampet som valgløfter i revidert statsbudsjett.

HVORFOR JEG IKKE BLOGGER, FB'ER OG TWITRER MER ENN JEG GJØR

Noen har spurt hvorfor jeg ikke ajourfører aktivitetene mine på Facebookk og Twitter mer enn jeg gjør. Spesielt nå under askestansen - hvor jeg måtte bruke 18 av døgnets 24 timetr til forskjellige ad-hoc-oppgaver. Javel, kanskje noen kunne vært intressert i å vite at jeg besvarte over 200 mailer med spørsmål om juridiske forhold, minst like mange telefoner, laget 2 - 3 juridiske notater, avviklet 3 møter med bransjemedlemmer og et par med myndighetene, deltok i 4 direktesendte TV-innslag, snakket med ørten radio og avisredaksjoner... osv -- m a o: Bare gjorde jobben min! Ærlig talt - de som trengte vite dette, fant det fort nok ut, likevel. Hvorfor skulle jeg bry andre med det?? Hei, se på meg..? Sorry, ikke denne karen.
Jeg er relativt avslappet i forhold til de sosiale mediene. Mine nærmeste kommuniserer jeg med på andre måter. Facebook, Twitter og bloggene er greie kanaler når jeg har noe på hjertet som kanskje kan være til nytte eller interesse for andre. Eksponeringsbehov utover det har jeg ikke. Fjas er det nok av i mediebildet som det er.
Lengre betrakninger over jobbrelaterte temaer legger jeg inn på HSH-bloggen (www.hsh-org.no) Eventuelle, private funderinger over annet på denne bloggen.
Men... når er jeg egentlig "privat"? Navnet mitt blir jo svært ofte linket til HSH uansett. Så, om jeg skulle være misfornøyd med f.eks RIMI og blogge om det her, blir det problemer. RIMIs eiere er store og gode HSH-medlemmer. HSH dekker de aller fleste bransjer. Lite jeg kan fundere over som privatperson, altså.. og dette er en av utfordringene i de sosiale mediene: Man har faktisk et ansvar for det man skriver og må ta følgene uansett hvor privat man prøver å være . For noen er det lettere enn andre, som jeg, ofte blir assosiert med den virksomheten man arbeider i.

Så, hva blir da tilbake å spinne ord rundt? Media. De er ikke under HSH's område. OK! Hvem blir med på å starte en radiokanal for oss unge seniorer med hovedvekt på god, klassisk musikk som Doors, Beatles, Wilson Pickett, Sam & Dave, Elvis, Kinks...Mimrestoff om flower-power, invasjonen i Tjekkoslovakia og den første Peppe's Pizza på østkanten i 70-årene? Gi lyd! Her kan ingen ta meg for å komme på kant med mitt ansvar overfor arbeidsgiver...

Sveiseblinde politikere...?

Oslo-benken vil flytte Vikingskipene til Bjørvika. Det er lett å se argumentene som brukes, men vanskelig å forstå -- ogå akseptere dem. Oslo har en opplevelsesperle på Bygdø - i en naturskjønn ramme trekkes visuelle tråder fra vikingetidens vågemot, skipsbyggingskunst og kultur, via bomiljøer, bygninger og gjenstander fra før middelalderen fram til i dag, til enkeltmenneskets bragd i beste vikingeånd, opplevd på Fram - og Kon Tikimuseene. Rammet inn av Sjøfartsmuseets flotte anskueliggjøring av den kommersielle skipsfartens historie. Alt innenfor en akseptabel radius, og om sommeren: Med en adkomst via fjorden som er en opplevelse i seg selv.
Og dette vil man splitte? Risikoen for å ødelegge vikingskipene er grunn nok for å droppe Bjørvika-prosjektet, men selv om man skulle finne en helt trygg transportmåte: Dropp planene!
Skulle flytting bli vedtatt, tror jeg at et velstående ektepar bosatt i et gods i Larvik gjerne tar en prat med thor Heyerdahl jr.. som allerede har sagt at han vil flytte Kon Tiki-museet til Larvik om vikingskipene flyttes.
Sats heller på bedre markedsføring og bedret adkomst til Bygdø...