Om kjønn og ord

Scene: Frokostsal i et sentrumshotell i en mellomstor by i Norden en grå tirsdagsmorgen. Jeg tar plass ved et bord rett bak to fruer rundt de femti. Den ene, hun med ryggen til meg, er ferm og rødhåret og sitter høyreist på stolen. Den andre, tynn, litt anonym, velkledd, lett grå i den praktiske damefrisyren sin, sitter litt krumbøyd og blikket hennes er fjernt. Bak ryggen min hører jeg den rødhåredes stemme som om det var meg hun snakket til:
"Ja, du, Camilla, vet du, jo, DET er litt av en historie!" (Det var her jeg skjønte at den spinkle var på besøk i byen hun hadde forlatt for en stund siden og at den rødhåerde var en tidligere venninne som ivret etter å oppdatere den andre på hva som var skjedd de siste årene)"Du husker, Camilla, ikke sant? Hun bodde jo med Karl Erik i det lille huset nederst i Bergebakken, vet du. Det huset ble forresten lagt ut til slags nå for nesten TRE millioner, hva GIR du meg? Det var forresten faren til Bente Strand som bygget det i... de må ha vært i nitten femtiseks..ja, det var det, for det var jo det året Geir ble født! Apropos Geir - har jeg fortalt at han ble operert for mavekreft for seks år siden? Vet du, han er blitt SÅÅÅ bra etterpå, stakkars mann. Han bor forresten i Malaga nå. Vi har ikke så mye kontakt lengre, vi kom litt på kant da vi delte arven etter mor.., ja Camilla, ja - du vil ikke tro det, men jeg gikk faktisk rett på henne da jeg skulle inn i den lille BOUTIQUEN til Nina - nei, det vet du selvfølgelig ikke - Nina fra håndballen, hun med de lange bena, husker du den gangen hun prøvde å sjekke opp treneren vår? Herreguuuud.. men hun har altså åpnet denne flotte BOUTIQUEN i Parkgaten og hun hadde en drakt i utstillingsvinduet som bare var såååå lekker-- jeg hadde tittet på den i nesten en hel uke før jeg bestemte meg..."

Jeg liker ikke å lytte. Her var det umulig. Enetalen var for høy og klar. Jeg fikk de ubetydligste detaljer om mennesker og hendelser både i fortid og nåtid penslet ut fra den mest fargerike palett. Alt ble vevet sammen i en floke av assosiasjoner, uansett hvor lite personer og hendelser hadde med hverandre å gjøre. Stemmen til den andre kvinnen hørte jeg ikke. Rett og slett fordi hun aldri sa noe. Tyve minutter gikk slik. Og enda hadde jeg ikke hørt noe om Camillas skjebne.
I det jeg forlot bordet mitt, utbrøt den rødhårede: "Åhhh - men se på KLOKKEN, kjære du! Halv ni!! Å jeremia-- jeg bare MÅ løpe, jeg får fortelle deg om Camillas skilsmisse senere -- kan du ikke ringe meg en dag?" Damen famler sammen blafrende skjørt i ankellengde og roper "Chiao - det var SÅÅÅÅ hyggelig å snakke med deg" mens hun skritter raskt bort mot utgangen og passerer meg med klaprende hæler. Jeg kunne ikke dy meg: "Unnskyld, frue, men det var gal ordbruk." Hun bråstanser, setter spørrende, grønne øyne hardt i meg. "Ikke "med" men "til". Hyggelig å snakke TIL deg, ville vært den riktige formuleringen" sa jeg rolig. Nå kan blikk som kjent ikke drepe, så jeg slapp uskadet fra impulshandlingen min.
Men der og da så jeg for meg hvordan samtalen ville forløpt mellom to menn:
"Apropos - har du hørt om Camilla?"
"Nei"
"Hun ble skilt"
"Jøss - javel"

Dagen etter måtte jeg lytte til hvordan en velkledd forretningsmann detaljbeskrev hele birken for en perifer bekjent hele vegen fra Gardermoen til Oslo S. Den andre sa to enstavelseord midt i Romeriksporten. Teorien min om kjønn og ord fordampet som valgløfter i revidert statsbudsjett.