"Grå-blogger"?

Alle kjenner "rosabloggerne". Ivrige, unge damer/jenter med høy selvtillit, greit eksponeringsbehov og god sans for å dele sine erfaringer og tanker rundt det som er viktig i deres verden. Fantastisk at verden er kommet så langt at fotballfruer og andre engasjerte sjeler kan sette agendaen for hva det snakkes om i det offentlige rom -- eller, i alle fall, i forstuen til det. Jeg savner rosabloogernes motstykke. Tilårskomnne, grinete gubber som føler trang til å fortelle sine medbrødre om hvordan man best kan lese Dagens Næringsliv eller barbere seg i bilkøren innover E18, viderebringe spennende tips mot hårtap, være ærlige rundt bokser-shortsens pro & cons (ikke mange av oss går commando, tror jeg) eller hvorfor man bør presse inn en ekstra treningsøkt til Birken mellom kveldsmøtet med revisor og styremøtet i velforeningen, eventuelt en rask egenbasert vurdering av Tesla S mot BMW 530d. Eller sette sine sine gleder, tanker og sorger over stort og smått hver dag fram til offentlig diskusjon - den slags stoff som får verden til å gå framover og skaper engasjement, akkurat som rosabloggernes bidrag. Og vi er mange som har observert, erfart og opplevd mye gjennom årene ( i motsetning til rosabloggerne) som sikkert kunne ha interesse for --oss selv? Vår gruppe, altså! Hallo, vi over 60 er snart i flertall her i landet, og nesten halvparten er menn! VI er det kjøpesterke markedet (kontrollerer rundt 70% av den private sparekapitalen) og VI bør være berettiget til å skape engasjement rundt VÅRE behov og VÅRE tanker. Mitt bidrag til diskusjon av de alvorlige problemene i livet i dag: Måtte fanden ta alle som lar seg passivisere midt på første trinn i rulletrappa - som gjerne småspringer før og etter, men i rulletrappa, der går kroppen i dvale og man lar elektrisiten saaaaakte flytte kroppen sin opp eller ned uten å tenke på at man sperrer for dem som enten foretrekker å bruke beina, eller har dårlig tid! Helt OK å stå i trappa - det er slett ikke det. Men å ikke forstå at man kan stå på en av sidene slik at det går an å komme forbi for de som vil... skikkelig surt! Ikke et representativt problem for oss gråtasser?? Jeg har studert fenomenet i en årrekke, og er helt overbevist om at det er flere yngre mennesker som står breibeint midt i trappa enn eldre.Dere sperrer oss! Vi vil forbi! Vi trenger mosjonen! Vi har hastverk - har kanskje dårlig tid til prostata-kontrollen eller vinmonopolet. Ja, vi har ganske enkelt generelt dårlig tid. Dere som bør ha 50 - 60 år igjen må gjerne ta det med ro. Noen av oss har ikke den luksusen. Den som nå tenker : Men å skrive sure blogger - DET har'em tid til... pass dere! Kanskje neste blogg blir viet dere... Apropos - har noen gode tips mot hårtap?

Det store eksperimentet

Kjenner du det STORE, sosiososiale eksperimentet? Bevisste forskere trenger å vite hva som skjer med et høyteknologisk samfunn og dets innbyggere dersom primærbehovene er blitt dekket over tid og det ikke hefter usikkerhet om de fortsatt blir det. Hypotesene man arbeider etter, er disse: a) Økonomien vil bli stadig mer avhengig av omsetning av varer og tjenester som er etterspurt pga kunstig skapte behov, og egosentrerte aktiviteter. b) Det vil bli sterk framvekst av arenaer hvor fokus settes på idealiserte rollemodeller hvis verdiskapning består i å være "kjendis". c) en vesentlig del av innbyggerenes motivasjon til produktiv adferd er rettet mot kortsiktig behovstilfredsstillelse og ikke langsiktige disposisjoner, d) tradisjonelle mønstre for tildeling eller opprettholdelse av autoritet basert på erfaring eller kompetanse blir erstattet av skiftende kodexer i stadig mer isolerte subkulturer med den følge at det utvikles stammespråk og adferdsmønstre som fremmedgjør alle som ikke hører hjemme i vedkommende subkultur, e) styringsapparatet i form av de politiske instrumenter blir populistisk og kortsiktig i tråd med "entertainings- og tablodiseringsmønsteret" i kommunikasjonen i det offentlige rom, f) innbyggernes engasjement i globale eller nasjonale forhold som krever fordypning og forståelse utover det tabloide media kan formidle, synker drastisk samtidig som det brukes stor energi på å delta i kommunikasjonsfora hvor temaer som synes svært uviktige, samt å stille egen person og eget liv til skue for andre framtrer som viktig, g) umodne individer ( store barn/ungdom)i kraft av kjøpekraftige forbrukere, både tar og får en stor og stigende innflytelse på verdinormer, politiske prosesser og generell sosial adferd. h) fraværet av reelle trusler fører til en konstruksjon hvor avvik fra de normer som individet eller dets subkultur bekjenner seg til, oppfattes som truende og følgelig må bekjempes, i) at balansen mellom rettigheter og plikter på individnivå blir sterkt forskjøvet, idet individene vil hevde kun å ha rettigheter, mens pliktene ligger på "stat/instuisjoner". Et storstilet eksperiment er i det skjulte iverksatt, og få er klar over dets eksistens. Men prosjektet har navnet "Norge".

Om kjønn og ord

Scene: Frokostsal i et sentrumshotell i en mellomstor by i Norden en grå tirsdagsmorgen. Jeg tar plass ved et bord rett bak to fruer rundt de femti. Den ene, hun med ryggen til meg, er ferm og rødhåret og sitter høyreist på stolen. Den andre, tynn, litt anonym, velkledd, lett grå i den praktiske damefrisyren sin, sitter litt krumbøyd og blikket hennes er fjernt. Bak ryggen min hører jeg den rødhåredes stemme som om det var meg hun snakket til:
"Ja, du, Camilla, vet du, jo, DET er litt av en historie!" (Det var her jeg skjønte at den spinkle var på besøk i byen hun hadde forlatt for en stund siden og at den rødhåerde var en tidligere venninne som ivret etter å oppdatere den andre på hva som var skjedd de siste årene)"Du husker, Camilla, ikke sant? Hun bodde jo med Karl Erik i det lille huset nederst i Bergebakken, vet du. Det huset ble forresten lagt ut til slags nå for nesten TRE millioner, hva GIR du meg? Det var forresten faren til Bente Strand som bygget det i... de må ha vært i nitten femtiseks..ja, det var det, for det var jo det året Geir ble født! Apropos Geir - har jeg fortalt at han ble operert for mavekreft for seks år siden? Vet du, han er blitt SÅÅÅ bra etterpå, stakkars mann. Han bor forresten i Malaga nå. Vi har ikke så mye kontakt lengre, vi kom litt på kant da vi delte arven etter mor.., ja Camilla, ja - du vil ikke tro det, men jeg gikk faktisk rett på henne da jeg skulle inn i den lille BOUTIQUEN til Nina - nei, det vet du selvfølgelig ikke - Nina fra håndballen, hun med de lange bena, husker du den gangen hun prøvde å sjekke opp treneren vår? Herreguuuud.. men hun har altså åpnet denne flotte BOUTIQUEN i Parkgaten og hun hadde en drakt i utstillingsvinduet som bare var såååå lekker-- jeg hadde tittet på den i nesten en hel uke før jeg bestemte meg..."

Jeg liker ikke å lytte. Her var det umulig. Enetalen var for høy og klar. Jeg fikk de ubetydligste detaljer om mennesker og hendelser både i fortid og nåtid penslet ut fra den mest fargerike palett. Alt ble vevet sammen i en floke av assosiasjoner, uansett hvor lite personer og hendelser hadde med hverandre å gjøre. Stemmen til den andre kvinnen hørte jeg ikke. Rett og slett fordi hun aldri sa noe. Tyve minutter gikk slik. Og enda hadde jeg ikke hørt noe om Camillas skjebne.
I det jeg forlot bordet mitt, utbrøt den rødhårede: "Åhhh - men se på KLOKKEN, kjære du! Halv ni!! Å jeremia-- jeg bare MÅ løpe, jeg får fortelle deg om Camillas skilsmisse senere -- kan du ikke ringe meg en dag?" Damen famler sammen blafrende skjørt i ankellengde og roper "Chiao - det var SÅÅÅÅ hyggelig å snakke med deg" mens hun skritter raskt bort mot utgangen og passerer meg med klaprende hæler. Jeg kunne ikke dy meg: "Unnskyld, frue, men det var gal ordbruk." Hun bråstanser, setter spørrende, grønne øyne hardt i meg. "Ikke "med" men "til". Hyggelig å snakke TIL deg, ville vært den riktige formuleringen" sa jeg rolig. Nå kan blikk som kjent ikke drepe, så jeg slapp uskadet fra impulshandlingen min.
Men der og da så jeg for meg hvordan samtalen ville forløpt mellom to menn:
"Apropos - har du hørt om Camilla?"
"Nei"
"Hun ble skilt"
"Jøss - javel"

Dagen etter måtte jeg lytte til hvordan en velkledd forretningsmann detaljbeskrev hele birken for en perifer bekjent hele vegen fra Gardermoen til Oslo S. Den andre sa to enstavelseord midt i Romeriksporten. Teorien min om kjønn og ord fordampet som valgløfter i revidert statsbudsjett.

HVORFOR JEG IKKE BLOGGER, FB'ER OG TWITRER MER ENN JEG GJØR

Noen har spurt hvorfor jeg ikke ajourfører aktivitetene mine på Facebookk og Twitter mer enn jeg gjør. Spesielt nå under askestansen - hvor jeg måtte bruke 18 av døgnets 24 timetr til forskjellige ad-hoc-oppgaver. Javel, kanskje noen kunne vært intressert i å vite at jeg besvarte over 200 mailer med spørsmål om juridiske forhold, minst like mange telefoner, laget 2 - 3 juridiske notater, avviklet 3 møter med bransjemedlemmer og et par med myndighetene, deltok i 4 direktesendte TV-innslag, snakket med ørten radio og avisredaksjoner... osv -- m a o: Bare gjorde jobben min! Ærlig talt - de som trengte vite dette, fant det fort nok ut, likevel. Hvorfor skulle jeg bry andre med det?? Hei, se på meg..? Sorry, ikke denne karen.
Jeg er relativt avslappet i forhold til de sosiale mediene. Mine nærmeste kommuniserer jeg med på andre måter. Facebook, Twitter og bloggene er greie kanaler når jeg har noe på hjertet som kanskje kan være til nytte eller interesse for andre. Eksponeringsbehov utover det har jeg ikke. Fjas er det nok av i mediebildet som det er.
Lengre betrakninger over jobbrelaterte temaer legger jeg inn på HSH-bloggen (www.hsh-org.no) Eventuelle, private funderinger over annet på denne bloggen.
Men... når er jeg egentlig "privat"? Navnet mitt blir jo svært ofte linket til HSH uansett. Så, om jeg skulle være misfornøyd med f.eks RIMI og blogge om det her, blir det problemer. RIMIs eiere er store og gode HSH-medlemmer. HSH dekker de aller fleste bransjer. Lite jeg kan fundere over som privatperson, altså.. og dette er en av utfordringene i de sosiale mediene: Man har faktisk et ansvar for det man skriver og må ta følgene uansett hvor privat man prøver å være . For noen er det lettere enn andre, som jeg, ofte blir assosiert med den virksomheten man arbeider i.

Så, hva blir da tilbake å spinne ord rundt? Media. De er ikke under HSH's område. OK! Hvem blir med på å starte en radiokanal for oss unge seniorer med hovedvekt på god, klassisk musikk som Doors, Beatles, Wilson Pickett, Sam & Dave, Elvis, Kinks...Mimrestoff om flower-power, invasjonen i Tjekkoslovakia og den første Peppe's Pizza på østkanten i 70-årene? Gi lyd! Her kan ingen ta meg for å komme på kant med mitt ansvar overfor arbeidsgiver...

Sveiseblinde politikere...?

Oslo-benken vil flytte Vikingskipene til Bjørvika. Det er lett å se argumentene som brukes, men vanskelig å forstå -- ogå akseptere dem. Oslo har en opplevelsesperle på Bygdø - i en naturskjønn ramme trekkes visuelle tråder fra vikingetidens vågemot, skipsbyggingskunst og kultur, via bomiljøer, bygninger og gjenstander fra før middelalderen fram til i dag, til enkeltmenneskets bragd i beste vikingeånd, opplevd på Fram - og Kon Tikimuseene. Rammet inn av Sjøfartsmuseets flotte anskueliggjøring av den kommersielle skipsfartens historie. Alt innenfor en akseptabel radius, og om sommeren: Med en adkomst via fjorden som er en opplevelse i seg selv.
Og dette vil man splitte? Risikoen for å ødelegge vikingskipene er grunn nok for å droppe Bjørvika-prosjektet, men selv om man skulle finne en helt trygg transportmåte: Dropp planene!
Skulle flytting bli vedtatt, tror jeg at et velstående ektepar bosatt i et gods i Larvik gjerne tar en prat med thor Heyerdahl jr.. som allerede har sagt at han vil flytte Kon Tiki-museet til Larvik om vikingskipene flyttes.
Sats heller på bedre markedsføring og bedret adkomst til Bygdø...

Svenskt Alt Sammen...

Vi har alle hørt ovenstående "kallenavn" på vårt nasjonale flyselskap. Tja--- nasjonale...? Meldingen om at hele toppledelsen i det som var SAS Norge har forlatt cockpit kom ikke helt overraskende på meg. Men likevel - et kapittel norsk luftfartshistorie er avsluttet. "The National Carrier" har mer enn et halvt århundres historie å se tilbake på - pionértid, oppbygging, konkurranse, oppkjøp (Widerøe og Braathens)og så: Omstillingen til en ny driftsmodell injisert av ukjente Southwest Airlines i Arizona, USA, fulgt opp av "bøllen" Micahel O'Leary og andre som rev bæreflatene av de etablerte selskapenes forkrommede vinger.
Vi har ingen "flag carrier" lenger. Norwegian? Dyktige Bjørn Kjos med like dyktig besetning trosser børskurver og passasjertall i bransjen og klatrer mot stratosfæren. Men de blir aldri noe nytt Braathens S.A.F.E som folkesjela hegnet om for noen tiår siden. Nostalgi? Kanskje. Men realisten i meg sier at et er ikke plass til noen "yndling" i flymarkedet lenger. Det er core businss som gjelder. Lave priser, effektiv leveranse. Holder man 90% av kundene godt fornøyd kan man glemme hensynet til de resterende 10%, sa en representant for et av de andre low cost-carriers til meg forleden. En holdning vi vel begynner å se i Flyklagenemnda som jeg har det administrative ansvaret for. Og det er vi flypassasjerer som "har skylda". Vi velger ut fra pris og pris og pris... Så da så.
Men Coop-konsernet har fått en usedvanlig dyktig og hyggelig leder. Så det er vinnere her... og COOP blir vel neppe svenskt med det første...

NÅR GÅR JEG UT PÅ DATO, TRO...?

Jeg satte en ny, personlig rekord i sommer. I alder. Rundet 60. Helt ufrivillig -- det bare ble slik.. og fikk masse hyggelig oppmerksomhet fra familie, venner, kollegaer og forbindelser. Og så ble jeg nødt til å forholde meg til differansen mellom mitt fødselsår og inneværende år på en annen måte, sånn plutselig. Jeg hadde nemlig alderskrisen min da jeg fylte 30. (Under 30 - forlengelse av tenårene og ungdommen. Over 30 - straks "middelaldrende". Grøss!!) Og etter den kneika har jeg ikke giddet å tenke mye på alder - hverken min egen eller andres. Jeg har selvsagt registrert at det finnes "gubber" og "kjerringer" - men den klassifiseringen har for meg lite med alder å gjøre. Men så begynner folk plutselig å hinte frampå: "Når skal du begynne å trappe ned, da?" "Du må begynne å tenke på helsa di.." Velmenende og sikkert relevante kommentarer - men de tok meg litt uforberedt. Var det noe jeg hadde glemt å tenke på? AFP? Pensjonistskolen? Treskjæringskurs? Utsiktsrom på Kveldssol? Oj... Her er det stoff til ettertanke! Når går man egentlig ut på dato? Og midt i det hele en søt, liten assosiasjon: Jeg husker barndommen min godt - heldigvis. Og jeg husker de rosende ordene jeg fikk som pjokk: "Klarer du dette, da, du som er så liten..? Så flink du er...!" Og det aner meg at jeg snart får høre: "Klarer du dette, da, du som er så gammel...? Så flink du er!!" ja, ja-- godt å ha noe å se fram til...