RYGGMARGSREFLEKSER

Det er givende å observere forskjellige menneskers adferd. ikke minst i krisetider. Hvis vi virkelig har sånne, nå, da. Det har jo vært proklamert "nasjonal krise" når landslagsgutta har tapt noen kamper på rad også... Kanskje vi skulle ha en offentlig krise-klassifisering? Noe for Norsk Standard? Men uansett --det hevdes at vårt lynne blir påvirket av dommedagsprofetiene rundt oss. Halloo-- er ikke det ganske så naturlig, da? Stoooor takk til de tabloide redaksjonene. Som kanskje har sin del av ansvaret for at stemningen i den relativt fulle T-banevogna på linje 4 litt før klokken ni i dag morges var mer enn vanlig gråsvart i kantene. Mine medreisende satt der, tett sammentrykket med sammenknepne lepper og tomme blikk som selvfølgelig lette etter nøytale steder å henge seg fast i. Eneste lyd var diskanten fra alle øretelefonene og slitne hjul mot sliten skinnegang.
På Tøyen kom det inn tre karer i fargerike ullgensere og med et sydlandsk utseende. Den ene hadde trekkspill på ryggen. De klarte å skape et øyeblikks oppmerksomhet i de ellers uttrykksløse medreisendes ansiktsuttrykk - så back to normal. Så - 30 sekunder etter avgang: Vogna blir breddfull av latinamerikanske rytmer med kastanjetter, trekkspill og vokal som bærere. Høyt og tydelig. Sangeren svinser lange midtgangen og holder fram et slitent pappkrus. Han smiler langt inn i øreflippene. Overrumpede medpassasjerer retter seg, blikk fokuseres, og de som ikke rekker å bråfordype seg i medbragte aviser tar på seg det avvisende ansiktsuttrykket vi gjerne tar fram når vi får en invitasjon til å vise litt deltagelse i form av klingende mynt.
Ryggmargsrefleks, kalles det.
Slik som når Kristin Halvorsen refser DnB NOR for ikke å øyeblikkelig følge opp rentekuttene fra Norges Bank med egne rentekutt, selv om hennes politiske slektning Bjørn Skogstad Aamo påpeker at akkurat det ville vært å helle bensin på finanskrisens bål og en handling som ville vært helt uansvarlig.
Men tilbake til T-banen. Det spillende og syngende innslaget hopper av på Grønland - det blir atter stille og folkesjela kan på nytt ta på seg rustningen. Eller...?
"Jøss--- går'e an, 'a? Utbryter en voksen kar ved vinduet til han som sitter rett ovenfor seg. De kjente hverandre fra før, må vite. Men han ved siden av trodde kommentaren var rettet til seg selv, og utbryter: "De fikk jammen vekket meg, gitt...!" Ung, uoppdragen fyr, tydeligvis. Snakke til fremmede...
Men dermed var det i gang. Alle de seks på de to seteradene snakket - til hverandre og i munnen på hverandre. En hadde vært i Mexico City for to uker siden, og DER var slikt ikke uvanlig... etc.
Da jeg gikk av på Nationaltheateret hadde en fortalt at hun skulle på jobbintervju, en hadde vist telefonbilde av barnebarnet og to hadde sagt "takk for følget - ha en god dag" da de gikk av på Oslo S og Stortinget.
Og ansiktene hadde blitt levende der etsteds like etter Grønland stasjon.
Jeg sendte en stille takk til de ukjente trubadurene og ønskert så inderlig at de engang måtte få bane seg veg til korridoren utenfor Kristin Halvorsens kontor...