ALVORET BAK THAILANDS SMIL

Mens november fadet ut og ble til desember, var vi vidner til en merkverdig forestilling på den demokratiske scene.
Gulkledte demonstranter oppkuperte Suvamabhumi - den relativt nye hovedflyplassen utenfor Bangkok. I løpet av få timer var all flytrafikk lammet samtidig som flypassasjerer både i utreise og transitt vantro køet seg foran flyselskapenes informasjonsskranker og møtte medfølende, men dessverre hjelpeløse representanter for de forskjellige flyselskapene. Demonstrantene - menn og kvinner i allle aldre - satt rolig og disiplinert i gangene, hallene og foran dørene, i ganske velordnede rekker - fraværet av slagord, utrop og trampende støvler var slående for de for de som har opplevet politiske demonstrasjoner under andre lands himler. OK, vi vet at det var vold og personskader. Men i forhold til de tusner som var involvert i demonstrasjoner og motdemonstrasjoner, ver dette lite. Og hverken politi eller militære stormet fram med batonger eller tåregass.

Mange tusen mennesker ble med ett ufrivillige gjester i en by som ellers framstår som ett av verdens mest populære turistmål. Men jeg tror ikke elevbåtrederne eller basarene i Klungene eller nattmarkedene fikk særlig større omsetning av den grunn. Krav om at flyselskap, ambassader og forsikringsselskap skulle dekke de ekstra hotelldøgnene var uunngåelig, og for mitt vedkommende måtte jeg raskt beskrive de rettigheter passasjerene hadde i de forskjellige scerariene, slik at medlemmer og andre interessenter kunne behandle gjester/kunder på en korrekt måte.
Midt i det hele en liten observasjon som dempet dramatikken: Paret, som var vanlige turister i Bangkok de aktuelle dagene og som ikke var veldig opptatt av å følge med i nyhetsbildet, hadde observert alle menneskene i gule T-skjorter ute i Bangkoks gater, og spurte forsikrig i resepsjonen på hotell Orient hvilken festival thaiene feiret nå...?

Bakgrunnen for demonstrasjonene er velkjent og ikke av ny dato. Løsningen kjenner vi: Thailands grunnlovsdomstol fradømte nylig den sittende statsminister embed og sete. Demonstrantene pakket sammen, ryddet etter seg og avholdt en liten seremoni hvor de overførte kommandoen over Suvamabhumi ( håper Thailand har en dikter med et kort og greit navn, sml debatten om Ibsen International Airport ..) til flyplassmyndighetene. Om et par dager er all trafikk i rute om det ikke skjer noe uventet.

Og Thailand kan igjen trekke pusten og vise seg som Smilets land - turistinntektene landet sårt trenger var i ferd med å kopiere kurvene vi kjenner fra Oslo Børs, men den kommende høysesongen er antagelig reddet.

I morgen kveld skal jeg på en mottaglse hos den Thalandske ambassadøren i forbindelse med en fødselsdag - det er kong Bhumibol Adulyadej som runder år ( man oppgir ikke hvor mange). Tahiene har et forhold til sin konge som ikke er ulikt det en rettroende muslim har til profeten Muhammed.
Vi som følger reiselivet med et globalt perspektiv vet at når (mine smilende venner i Thaliand ville foretrukket at jeg hadde sagt "om") den thailandske kongen blir borte, kan politiske understrømmer igjen lage krusninger på en blank havflate. Jeg har hørt noen spå en politisk tsunami. Jeg tror det ikke. Den thailandske mentaliteten er ikke slik. selv om det er spenninger av både religiøs og sosial natur i visse regioner av landet. Og demokratiet er framdeles i puberteten, sett med våre øyne.

Uansett: Om resten av verden hadde utført sine opptøyer og demonstrasjoner etter thailandsk mønster, ville kloden vært et bedre sted.