Rolf Forsdahls blogg

Om kjønn og ord

2010-06-02T09:49:00.000+02:00

Scene: Frokostsal i et sentrumshotell i en mellomstor by i Norden en grå tirsdagsmorgen. Jeg tar plass ved et bord rett bak to fruer rundt de femti. Den ene, hun med ryggen til meg, er ferm og rødhåret og sitter høyreist på stolen. Den andre, tynn, litt anonym, velkledd, lett grå i den praktiske damefrisyren sin, sitter litt krumbøyd og blikket hennes er fjernt. Bak ryggen min hører jeg den rødhåredes stemme som om det var meg hun snakket til:
"Ja, du, Camilla, vet du, jo, DET er litt av en historie!" (Det var her jeg skjønte at den spinkle var på besøk i byen hun hadde forlatt for en stund siden og at den rødhåerde var en tidligere venninne som ivret etter å oppdatere den andre på hva som var skjedd de siste årene)"Du husker, Camilla, ikke sant? Hun bodde jo med Karl Erik i det lille huset nederst i Bergebakken, vet du. Det huset ble forresten lagt ut til slags nå for nesten TRE millioner, hva GIR du meg? Det var forresten faren til Bente Strand som bygget det i... de må ha vært i nitten femtiseks..ja, det var det, for det var jo det året Geir ble født! Apropos Geir - har jeg fortalt at han ble operert for mavekreft for seks år siden? Vet du, han er blitt SÅÅÅ bra etterpå, stakkars mann. Han bor forresten i Malaga nå. Vi har ikke så mye kontakt lengre, vi kom litt på kant da vi delte arven etter mor.., ja Camilla, ja - du vil ikke tro det, men jeg gikk faktisk rett på henne da jeg skulle inn i den lille BOUTIQUEN til Nina - nei, det vet du selvfølgelig ikke - Nina fra håndballen, hun med de lange bena, husker du den gangen hun prøvde å sjekke opp treneren vår? Herreguuuud.. men hun har altså åpnet denne flotte BOUTIQUEN i Parkgaten og hun hadde en drakt i utstillingsvinduet som bare var såååå lekker-- jeg hadde tittet på den i nesten en hel uke før jeg bestemte meg..."

Jeg liker ikke å lytte. Her var det umulig. Enetalen var for høy og klar. Jeg fikk de ubetydligste detaljer om mennesker og hendelser både i fortid og nåtid penslet ut fra den mest fargerike palett. Alt ble vevet sammen i en floke av assosiasjoner, uansett hvor lite personer og hendelser hadde med hverandre å gjøre. Stemmen til den andre kvinnen hørte jeg ikke. Rett og slett fordi hun aldri sa noe. Tyve minutter gikk slik. Og enda hadde jeg ikke hørt noe om Camillas skjebne.
I det jeg forlot bordet mitt, utbrøt den rødhårede: "Åhhh - men se på KLOKKEN, kjære du! Halv ni!! Å jeremia-- jeg bare MÅ løpe, jeg får fortelle deg om Camillas skilsmisse senere -- kan du ikke ringe meg en dag?" Damen famler sammen blafrende skjørt i ankellengde og roper "Chiao - det var SÅÅÅÅ hyggelig å snakke med deg" mens hun skritter raskt bort mot utgangen og passerer meg med klaprende hæler. Jeg kunne ikke dy meg: "Unnskyld, frue, men det var gal ordbruk." Hun bråstanser, setter spørrende, grønne øyne hardt i meg. "Ikke "med" men "til". Hyggelig å snakke TIL deg, ville vært den riktige formuleringen" sa jeg rolig. Nå kan blikk som kjent ikke drepe, så jeg slapp uskadet fra impulshandlingen min.
Men der og da så jeg for meg hvordan samtalen ville forløpt mellom to menn:
"Apropos - har du hørt om Camilla?"
"Nei"
"Hun ble skilt"
"Jøss - javel"

Dagen etter måtte jeg lytte til hvordan en velkledd forretningsmann detaljbeskrev hele birken for en perifer bekjent hele vegen fra Gardermoen til Oslo S. Den andre sa to enstavelseord midt i Romeriksporten. Teorien min om kjønn og ord fordampet som valgløfter i revidert statsbudsjett.

HVORFOR JEG IKKE BLOGGER, FB'ER OG TWITRER MER ENN JEG GJØR

2010-05-04T13:23:00.000+02:00

Noen har spurt hvorfor jeg ikke ajourfører aktivitetene mine på Facebookk og Twitter mer enn jeg gjør. Spesielt nå under askestansen - hvor jeg måtte bruke 18 av døgnets 24 timetr til forskjellige ad-hoc-oppgaver. Javel, kanskje noen kunne vært intressert i å vite at jeg besvarte over 200 mailer med spørsmål om juridiske forhold, minst like mange telefoner, laget 2 - 3 juridiske notater, avviklet 3 møter med bransjemedlemmer og et par med myndighetene, deltok i 4 direktesendte TV-innslag, snakket med ørten radio og avisredaksjoner... osv -- m a o: Bare gjorde jobben min! Ærlig talt - de som trengte vite dette, fant det fort nok ut, likevel. Hvorfor skulle jeg bry andre med det?? Hei, se på meg..? Sorry, ikke denne karen.
Jeg er relativt avslappet i forhold til de sosiale mediene. Mine nærmeste kommuniserer jeg med på andre måter. Facebook, Twitter og bloggene er greie kanaler når jeg har noe på hjertet som kanskje kan være til nytte eller interesse for andre. Eksponeringsbehov utover det har jeg ikke. Fjas er det nok av i mediebildet som det er.
Lengre betrakninger over jobbrelaterte temaer legger jeg inn på HSH-bloggen (www.hsh-org.no) Eventuelle, private funderinger over annet på denne bloggen.
Men... når er jeg egentlig "privat"? Navnet mitt blir jo svært ofte linket til HSH uansett. Så, om jeg skulle være misfornøyd med f.eks RIMI og blogge om det her, blir det problemer. RIMIs eiere er store og gode HSH-medlemmer. HSH dekker de aller fleste bransjer. Lite jeg kan fundere over som privatperson, altså.. og dette er en av utfordringene i de sosiale mediene: Man har faktisk et ansvar for det man skriver og må ta følgene uansett hvor privat man prøver å være . For noen er det lettere enn andre, som jeg, ofte blir assosiert med den virksomheten man arbeider i.

Så, hva blir da tilbake å spinne ord rundt? Media. De er ikke under HSH's område. OK! Hvem blir med på å starte en radiokanal for oss unge seniorer med hovedvekt på god, klassisk musikk som Doors, Beatles, Wilson Pickett, Sam & Dave, Elvis, Kinks...Mimrestoff om flower-power, invasjonen i Tjekkoslovakia og den første Peppe's Pizza på østkanten i 70-årene? Gi lyd! Her kan ingen ta meg for å komme på kant med mitt ansvar overfor arbeidsgiver...

Sveiseblinde politikere...?

2010-02-05T13:15:00.000+01:00

Oslo-benken vil flytte Vikingskipene til Bjørvika. Det er lett å se argumentene som brukes, men vanskelig å forstå -- ogå akseptere dem. Oslo har en opplevelsesperle på Bygdø - i en naturskjønn ramme trekkes visuelle tråder fra vikingetidens vågemot, skipsbyggingskunst og kultur, via bomiljøer, bygninger og gjenstander fra før middelalderen fram til i dag, til enkeltmenneskets bragd i beste vikingeånd, opplevd på Fram - og Kon Tikimuseene. Rammet inn av Sjøfartsmuseets flotte anskueliggjøring av den kommersielle skipsfartens historie. Alt innenfor en akseptabel radius, og om sommeren: Med en adkomst via fjorden som er en opplevelse i seg selv.
Og dette vil man splitte? Risikoen for å ødelegge vikingskipene er grunn nok for å droppe Bjørvika-prosjektet, men selv om man skulle finne en helt trygg transportmåte: Dropp planene!
Skulle flytting bli vedtatt, tror jeg at et velstående ektepar bosatt i et gods i Larvik gjerne tar en prat med thor Heyerdahl jr.. som allerede har sagt at han vil flytte Kon Tiki-museet til Larvik om vikingskipene flyttes.
Sats heller på bedre markedsføring og bedret adkomst til Bygdø...

Svenskt Alt Sammen...

2009-10-23T10:24:00.000+02:00

Vi har alle hørt ovenstående "kallenavn" på vårt nasjonale flyselskap. Tja--- nasjonale...? Meldingen om at hele toppledelsen i det som var SAS Norge har forlatt cockpit kom ikke helt overraskende på meg. Men likevel - et kapittel norsk luftfartshistorie er avsluttet. "The National Carrier" har mer enn et halvt århundres historie å se tilbake på - pionértid, oppbygging, konkurranse, oppkjøp (Widerøe og Braathens)og så: Omstillingen til en ny driftsmodell injisert av ukjente Southwest Airlines i Arizona, USA, fulgt opp av "bøllen" Micahel O'Leary og andre som rev bæreflatene av de etablerte selskapenes forkrommede vinger.
Vi har ingen "flag carrier" lenger. Norwegian? Dyktige Bjørn Kjos med like dyktig besetning trosser børskurver og passasjertall i bransjen og klatrer mot stratosfæren. Men de blir aldri noe nytt Braathens S.A.F.E som folkesjela hegnet om for noen tiår siden. Nostalgi? Kanskje. Men realisten i meg sier at et er ikke plass til noen "yndling" i flymarkedet lenger. Det er core businss som gjelder. Lave priser, effektiv leveranse. Holder man 90% av kundene godt fornøyd kan man glemme hensynet til de resterende 10%, sa en representant for et av de andre low cost-carriers til meg forleden. En holdning vi vel begynner å se i Flyklagenemnda som jeg har det administrative ansvaret for. Og det er vi flypassasjerer som "har skylda". Vi velger ut fra pris og pris og pris... Så da så.
Men Coop-konsernet har fått en usedvanlig dyktig og hyggelig leder. Så det er vinnere her... og COOP blir vel neppe svenskt med det første...

NÅR GÅR JEG UT PÅ DATO, TRO...?

2009-09-08T15:21:00.001+02:00

Jeg satte en ny, personlig rekord i sommer. I alder. Rundet 60. Helt ufrivillig -- det bare ble slik.. og fikk masse hyggelig oppmerksomhet fra familie, venner, kollegaer og forbindelser. Og så ble jeg nødt til å forholde meg til differansen mellom mitt fødselsår og inneværende år på en annen måte, sånn plutselig. Jeg hadde nemlig alderskrisen min da jeg fylte 30. (Under 30 - forlengelse av tenårene og ungdommen. Over 30 - straks "middelaldrende". Grøss!!) Og etter den kneika har jeg ikke giddet å tenke mye på alder - hverken min egen eller andres. Jeg har selvsagt registrert at det finnes "gubber" og "kjerringer" - men den klassifiseringen har for meg lite med alder å gjøre. Men så begynner folk plutselig å hinte frampå: "Når skal du begynne å trappe ned, da?" "Du må begynne å tenke på helsa di.." Velmenende og sikkert relevante kommentarer - men de tok meg litt uforberedt. Var det noe jeg hadde glemt å tenke på? AFP? Pensjonistskolen? Treskjæringskurs? Utsiktsrom på Kveldssol? Oj... Her er det stoff til ettertanke! Når går man egentlig ut på dato? Og midt i det hele en søt, liten assosiasjon: Jeg husker barndommen min godt - heldigvis. Og jeg husker de rosende ordene jeg fikk som pjokk: "Klarer du dette, da, du som er så liten..? Så flink du er...!" Og det aner meg at jeg snart får høre: "Klarer du dette, da, du som er så gammel...? Så flink du er!!" ja, ja-- godt å ha noe å se fram til...

Reis-som-du-er...

2009-09-08T14:40:00.003+02:00

Jeg er ikke veldig sjokkert over nyheten om at Ryanair øker gebyret for innsjekket bagasje så det monner. Reiser du med et par kofforter, betaler du fort like mye for bagasjen som for deg selv. Det som bekymrer meg, er at flyselskapet til denne kreative iren lett slår an en tone som også andre og noe mer konservative flyselskap etter hvert stemmer med i. Og det blir fler og fler frustrerte reisende som oppdager at den "billige" flyreisen de trodde de skulle kjøpe, viser seg å bli rett så dyr. Og som oppdager at det å sammenligne prisene mellom de forskjellige flyselskapene snart blir en heldagsjobb - i alle fall om man skal gjøre det selv. Så kanskje man etterhvert lærer seg at flyreiser - det er med litt håndbagasje, og slett ingen barnevogn, golfbag eller koffort med klesskift til uka man skal være borte.. og man bør hoppe over øl'en i avgangshallen også -- for hvem vet om det er toaletter ombord på flyet?
Reis-som-du-er... med tom blære! Hilsen Ryanair! PS: Og det er uansett sjelden så billig som du tror...

Ferievoldteker og velmenende ambassadører

2009-06-26T11:45:00.002+02:00

Defekte menn finnes dessverre i alle land og innen alle kulturer. Menn med et forkvaklet kvinnesyn, menn med sterkt kvinnehat, eller menn med sjelelige og karaktermessige defekter. Menn som voldtar, mishandler eller foretar andre former for overgrep. Vi leser nesten daglig om voldtekter i vårt eget land, i vår egen by. Jeg skammer meg på mitt kjønns vegne.
Men av og til styres problematiseringen inn på sidespor: Fokus settes på nasjonalitet i stedet for mannetype. Fokus settes på alt annet enn hva som kunne vært gjort for å redusere faren for overgrep. For å ta det første først: Norges ambassadør i Tyrkia bad nylig norske kvinner om å være forsiktige.. et tyvetalls voldtekter var blitt rapportert de siste årene - overgriperene var tyrkiske menn og uttalelsen stigmatiserte en nasjon og dens menn på en uheldig måte. Tyrkias ambassadør i Norge protesterte da også. Omtrent samtidig gikk britiske utenriksmyndigheter ut med en tilsvarende advarsel til britiske jenter - fareområdet i den saken var Hellas og greske menn.
Velmenende ambassadører må ikke stemple en nasjon. Si gjerne at menn er svin - i alle fall noen av dem - og at kvinner bør tenke på hva de gjør og hvem de er sammen med. Men kast ikke mistanke mot en nasjon - det blir feil.
Og så får man ta diskusjonen om kvinner bør ta hensyn til at det finnes defekte menn der ute på en annen måte enn mange løsslupne, festkåte kvinner gjør både i Oslo og ute i verden på en annen arena. Men dette er for alvorlig til å få et "ferieproblem-stempel"

POLITISK PANIKK?

2009-04-30T12:54:00.003+02:00

Tenk deg at det var registrert ti tilfeller - hvorav ett dødelig - av svineinfluensaen i Norge. Tenk deg videre at EU utstedte følgende advarsel: Unngå unødvendige reiser til Norge! Hvordan ville du reagert? Ville du funnet sammenheng mellom risiko og advarsel? Neppe.
En reise til Mexico nå er faktisk - statistisk sett - tryggere enn å besøke Norge i det beskrevne scenariet med tanke på svineinfluensaen. Samtidig som hele verden holder pusten fordi ca 200 mennesker har dødd i svineinfluensaen løfter vi ikke på et øyelokk når det i Norge dør ca ett tusen mennesker hvert år som følge av den vanlige influensaen. I USA er tallet over 22.000.
Ja, vi får en pandemi. En ny, plagsom og delvis alvorlig influensa som kommer "utenom sesongen". Men den framtrer hverken som spesielt dødelig eller smittsom. Risikoen for å dø av den er for oss alle atskillig mindre enn å dø av de daglige risikofaktorene vi utsetter oss for hele tiden: Livsstil, trafikk, forurensning - andre sykdommer... Og svineinfluensaen kan behandles.
Det er liten sammeheng mellom de tiltakene som settes i gang verden over og den reelle risiko. Det er slik at skadevirkningene på folkehelse og økonomi av de forebyggende tiltakene som verdenssamfunnet setter i gang, er alvorligere enn det som skal forebygges.

Hadde sykdommen startet i et land som hadde vært viktigere for den internasjonale økonomien enn Mexico, ville reiseadvarslene sett annerledes ut. Den viktigste turistdelen av Mexico er ikke rammet - Yucatan-halvøya, som har egen, internasjonal flyplass. Reiserådet skulle aldri omfattet denne destinasjonen.
Men politikere kan vise handlekraft og omsorg når verdenspublikummet trenger det, løsrevet fra reelle behov.
Det burde vært et reiseråd mot politisk panikk...

PÅSKENS VIKTIGSTE REISEMÅL

2009-04-03T13:07:00.000+02:00

Jeg har selv bidratt til å fortelle at "nesten alle" resier til utlandet i påsken. Min kollega som dekker den norske reiselivsnærigen, forteller at "nesten alle" er i fjellet i påsken. Og vi har begge rett - eller like mye feil.. for det vi egentlig sier, er at finanskrise til tross, vil en stor del av nordmenn reise bort i påsken. Noen til sol og vår, andre til sne og vinter. Men bunnlinjen er at den mest populære påskedestinasjonen - målt i antal reisende - er stua hjemme. Og det slår meg at denne store gruppen "turister" ikke får sin vel fortjente "glans" - så la meg bidra:

Bil - og folketomme gater. Masse premierefilmer. Ingen krangel om hvem som skal hente vann eller hvem som foreslo skismuringen. Ingen turistmave på kummerlige bistroer på playa'en. Ingen stressende security-sjekk. Ingen bilkø hjem fra fjellet. Kanskje en rolig utepils med senkede skuldre og varmende solstråler i ansiktet - tid til å lukte og lytte og kjenne hvordan nærmiljøet kler seg om til vår. Det aner meg at denne "turistgruppen" kan komme tilbake til hverdagen etter påske vel så uthvilt og opplagt som alle de som reiser bort. Og uten å måtte kle seg i lyseblå gensre for å framheve en brunfarge som er borte etter en ukes tid, likevel..

DET ER FARLIG, DET...

2009-03-19T04:31:00.000+01:00

Som noen har fått med seg, er jeg i Mexico som en beskjeden del av den norske troppen som følger kronprinsparet under det offisielle besøket her. Mexico City, for å være nøyaktig. Jeg har møtt representanter for Mexicos turistindustri og snakket om det norske markedet. Og, ja, jeg har sagt at flere nordmenn burde oppdage Mexico som et alternativ til andre ovesjøiske destinasjoner. Det ville blitt litt feil om jeg ikke hadde vinklet det slik... men et tankekors: Nordmenn vet generelt lite om de indre forholdene i land som ligger utenfor Europa. Jo lenger unna, jo mer generalisering. Ingen ville tenke på å si at Norge er et farlig land selv om det går jordras i Trøndelag eller sneskred i en fjellside -- eller blind gatevold lemlester et tilfeldig offer i Oslo sentrum.
Men vi synes Mexico City er fryktelig farlig. For folk blir jo ranet, svindlet-- endog voldtatt... Det har vi jo lest om... og det gjelder sikkert hele landet Mexico?
Det bor 24 milloner mennesker i denne byen - som har sine problemer. Men befolkningen her er iøynefallende moralske- rundt 80% er troende katolikker - mange strever for å få endene til å møtes, det arbeides uten klager mer enn våre 37,5 timer, barn arbeider i stedet for å gå på skole noen steder, sykepenger et et relativt ukjent begrep, men arbeidslivet har regler som beskytter arbeidstagere langt bedre enn vi ville tro. Poenget mitt er at om vi oppskalerte Oslo til Mexico City's størrelse, ville ingen tenke på denne byen som farlgere enn vår egen Tigerstad. Og da ser jeg UD's velmente advarselsliste til oss som var med i delegasjonen i et litt annet lys - mitt Vinje'skes tvisyn maler et bilde: En Mexikansk næringsdelegasjon skal på offisielt besøk til Norge, Oslo, og delegatene får en liste over forsiktghetsregler man bør følge for å unngå problemer... Poenget mitt er at det er noen enkle regler man kan følge for å øke sin personlige sikkerhet, enten det er Mexico City, Oslo, Arendal eller Moskva. Jeg er ikke med på å sette noen "trygg" eller "utrygg"-merkelapp på steder i eller utenfor Norge. Men noen steder krever annen adferd, og/eller spesiell kunnskap om indre forhold. Det dreier seg om å ta hensyn til de faktiske forholdene der man befinner seg. Gjør man ikke det, blir det en katastrofe veldig fort. Prøv å leie bil i England og insister på å kjøre på høyre side av vegen.. det er jo slik vi gjør det i Norge, og som turist skal vi jo kunne oppføre oss som vi gjør hjemme, ikke sant?
Så er Mexico-oppholdet straks over for min del, og den eneste ubehagelige opplevelsen jeg har hatt her er å måtte spise lunsj på et litt mer enn gjennomsnittelig bra sted sammen med de kongelige høyheter og mange mørkdresskledte mennesker, iført svett og støvete kortermet skjorte og sokkeløse føtter i sandaler... det var noe med forsinkelser og muligheter til omkledning som bare forsvandt, men som alltid - våre royale representanter har med seg en verdighet som er upåvirket av slike etikettebrudd fra tidvis stressede reiselivsdirektører...

"CHARTERFEBER" UTEN MEDISIN

2009-02-05T16:48:00.000+01:00

TV3 er tilbake med en ny dose "Charterfeber". Serien har fått en viss popularitet -- ikke minst på grunn av moroklumpen Svein. Det er noe "Big Brother"-aktig over oppsettet - seerne vet ikke riktig hvilke utskeielser de skal få lov til å delta i under sendingen. For her er det lite regi - her er kamera sannhetsvidne, vil vi gjerne tro. Og gøy blir det for dem som liker en liten dose personpornografi fra syden-land.
Jeg har fulgt charterproduktet fra "innsiden" i snart tyve år, og jeg har sett hvordan både produktet selv og aktørene bak har strevet etter å løfte seg vekk fra den imagen man hadde på 80- og 90-tallet. Først hadde vi grisefestene på Mallorca, så noen spenstige Club33-år, så kom Ibitza, Sunny Beach og Aya Napa. Forrskjellen fra grisefestene til Aya Napa er at reisearrangørene har skiftet rolle fra "arrangør" til "obstruktør" når det gjelder de ville festene og utskeielsene. Man er faktisk ikke glad i dette lenger. Men de tusen utestedene og skjenkevillige bartenderne bryr deg lite om hva norske reisearrangører mener. Nordmennene vil ka fest, så det skal de få... endten de har reist med rutefly eler charter.
For det er ikke tvil om at nordmenn liker å "ha det gøy" på ferie... akkurat som vi liker å "ha det gøy" på utestedene i byen tre-fire ganger i uka, på privatfester og jobbseminar og julebord...
"Gøy"...
Det er faktisk noe så usigelig fattigslig over dette at man må rølpe så innmari for å "ha det gøy". Og hvor mange av oss er det egentlig som lever slik? Det er heldigvis et mindretall. Men duverden så synlig dette mindretallet er! Og kule redaksjoner rundt om legitimerer festkulturen vi ser rundt oss helt uhemmet og uten kritiske vinklinger. Spesielt i undomsmiljøene. Før var man beskjemmet over fyllekula lørdagskvelden. I dag skryter man av den til alle som gidder høre på - gjerne i det offentlige rom. Skader? Ulykker? Voldtekter? Seksuelle episoder man skulle kuttet av seg hånden for å kunne ha gjort ugjort? Sykdommer? Ødelagt lever og lamme hjerneceller? Nakenbildene på internett? Overlat det til NRK og "Puls"...

Ja, mange nordmenn rølper også på ferie. Men heng dette for all del ikke på charterselskapene, som faktisk er en av de kategoriene tilbydere nordmenn flest har størst tiltro til, i følge institutt for forbruksforskning. Typer som "Charter-Svein" og programmet "Charterfeber" er en grei framvisning av en festkultur som får gode rammevilkår i land rundt Middelhavet - men stakkars de mange hundretusen nordmenn -- relativt skikkelige nordmenn - som drar charterferie hvert år og må finne seg i å bli slått i hardtkorn med typene i "Charterfeber".
Kall programmet "Sydenfeber" eller noe annet. Begrepet "Syden" gikk ut for noen ti-år siden, det også.

MERKELAPPER

2009-02-04T09:01:00.000+01:00

Jeg hater å bli satt i bås. Jeg hater når folk med den største selvfølgelighet tillegger meg synspunkter og verdier jeg slett ikke har bare fordi de observerer et enkelt trekk ved meg eller min personlighet. Ja, jeg liker (en del) country&western-musikk og gammalrock. Nei, jeg har ingen spesiell forkjærlighet for Harley Davidsons kromglinsende og støyende framkomstmidler, Mc Donalds eller "the American Way". Ja, jeg er helt åpen for "Snåsa-mannen" og hans like - nei, jeg tror ikke på ukebladhoroskoper eller vidunderkurer fra en profitthungrig kosttilskuddsindustri. (Slutt å bruke begrepet "overnaturlige evner" - erstatt det med "sjeldne evner") Ja, jeg er mann og trives best i "brune" miljøer og har ikke noe i mot en kald pils der. Nei, jeg er ikke interssert i fotball. Ja, jeg har en god utdannelse, god jobb og god lønn. Nei, jeg bor ikke på Oslo Vest- faktisk motsatt - Oslo Øst. Og trives med det. Ja, jeg irriterer meg over folk som STÅR i rulletrapper og på rullende fortau og sperrer meg når jeg vil forbi. Nei, jeg er ikke stresset. Ja, jeg kan navnet på noen gode vinprodusenter og vet hva som skiller en god vin fra en dårlig. Nei, jeg er ingen gourmet eller vinfantast. Ja, jeg kjører en "stor" BMW, men den er ikke tatt i hverken fartskontroll eller for andre brudd på trafikkreglene. Faktisk kjører jeg meget mykt og hensynsfullt.
I motsetning til de j...vla egoistene i sine digre SUV'er som brøyter seg veg på innkløringer og i vegkryss og legger igjen tonnevis med CO2 -- det er egoister, det, hele bunten!! Hyttepalass på fjellet og mørkeblå ideer og trendy jazz på CD'n... Fytterakkern!

NAVIGARE NESESSE EST

2009-01-08T19:12:00.000+01:00

..sa de gamle romere. "Det er nødvendig å seile". I dag ville man sagt "Travaillare nesesse est". "Det er nødvendig å reise". For det har mennesket gjort fra dengang vi reiste oss på¨to. Reist vekk fra den vi var eller der vi var. Reist i drømmer, forhåpninger, behov og begjær. Noe nytt. Noe bedre. Det skapte - og skaper - innovasjon, forflytninger, erobringer og tilfredsstillelse.

De siste århundrer har reisebransjen fått synliggjort den fysiske delen av reisetrangen.

I disse dager blir dette godt demonstrert på Reilseiv 09 - den årlige reiselvsmessen på Lillestrøm. La det ikke være noen tvil -- vi vil reise og reise godt og mye. Også i 2009 om kanskje omfanget blir hakket lavere enn i fjor. Hverken epedimier, terror, naturkatastrofer, ulykker eller finansuro kan stanse dette suget etter noe mer, noe annet, noe bedre, noe nytt.

Jeg tilbragte dagen på reiselivsmessa i embeds medfør. Jeg ble dratt inn i Svalbards isende mystikk, jeg ble overveldet av Finnmarksviddas generøse stillhet, jeg var innom Vesterålen, Røros, Rakkestad og Kragerø... Jeg så sebraene på Afrikas savanner, jeg fikk lyst til å hive meg ut i det krystallklare vannet langs Kroatias kyster... Jeg ble forført av salsarytmene på Cuba og nøt lokale, brasilianske forfriskende drikker... Jeg gled langs Route 66 i sør-vest statene i USA mens Bruce Springsteens "Born in the USA" framstod som en myk og stille ballade etter at drønnet av den forkrommede V8'ern på den utstilte Herley'en (Chopper) hadde flerret luften i utstilingshallen et lite øyeblikk.

Man kan velge ethvert reisemål eller ethvert reiseprodukt på denne globale demonstrasjonsbenken - alt ligger bare et kredittkortsveip unna. Og, ja, jeg ble fristet. En gammel drøm skal virkeliggjøres. Brasil? Nepal? Alaska? Eller kanskje cruise i Karibien eller sykkeltur i Toscana?

Ingen av delene. I slutten av måneden skal min kjære og jeg på konsert med Sven Ingvars i Tanumstrand...

TVUNGEN ISBADING

2008-12-22T13:37:00.000+01:00

Noen som kjenner følelsen? Du står på bryggekanten og vet at det gråsvarte vannet der nede holder omtrent like mange varmegrader som du har fingre på venstrehånden... og at om et sekund eller to, MÅ du hoppe uti... ditt første isbad... Det eneste du vet, er at det blir grusomt, men at det ikke er noen veg utenom. Du håper at hjerte-og karsystemt tåler påkjenningen og konsentrerer deg om de varme frottehåndkledene og ull-undertøyet som ligger og venter... så overrasker kroppen den mentale sjefen og du er i luften før du egentlig har sagt "hopp"...

Det er omtrent slik mange reiselivsledere ser på tiden som kommer. Første kvartal 09, nærmere bestemt. OK. jo, renten er lav. Jo, strømprisene er lave. Jo, oljeprisen er lav. Vel... den norske krona er svak, men det kan vi håndtere... Så, hvorfor dette skrekkscenariet?

I et par lange måneder har vi lest om KRAKK og KRISE og NEDTUR... bare den psykologiske effekten av dette virker inn på både privat og forretningsmessig reiselyst. Og det er et faktum at arbeidsløsheten stiger - mye og brått. Og det er et faktum at næringslivet har tøffe tider. Så isbaderanalogien er faktisk reelt begrunnet.

Om noen uker er den årlige reiselivsmessa igang. Den første i det nye året -- verdenspremiere for reiselivsindustriens tro på framtiden. Jeg vet at det blir en bugndende bukett av fristende reisemål, spennende reiseprodukter og varme smil.

Den snaue uka dette står på, vil vi fortrenge mye av det som plager oss.

Men disse dagene er også et vidnesbyrd om at det er et liv etter finansuroen. Jeg mener ikke at børsene skal komme opp på august-nivå og at alle som mistet jobbene sine skal komme ut i yrkeslivet igjen. Men jeg tenker på tiden når de tilsynelatende meningsløse opp- og nedturene på børsene stabiliserer seg. Når man regner med at man VET hva boligen sin er verdt, at man får mellomfinansiering og omtrent hvor lang tid det tar å selge den. Når man regner med at nedbemanningsbølgen er slutt, og når valutaer og oljepriser pendler mellom "normale" ytterpunkter.

Da vil nemlig Kari og Ola Nordmann ta sine reisebeslutninger som før. Når frykten for det ukjente er erstattet med en realistisk holdning til realøkonomien - selv om den blir trangere enn luksusåret 2008 - fram til oktober...

I mellomtiden skal vi ta den dukkerten...

SOM LOVET: OM PUPPER!

2008-12-09T07:32:00.000+01:00

Alle fem som leste min siste blogg har muligens ventet i skrekk eller spenning på dette innlegget, fordi jeg lovet at temaet skulle være dette: Pupper.

Og her kommer det.

Torsdag 8. mai 2008 var nemlig en merkedag for norsk fotball. Det var dagen da Ringnesklanen banket Deportivo Quito 4 - 2 i en glitrende innsats i finalen i Champoins League , og æren for denne bragden tilskrives manageren Tore Pupper. En bemerkelsesverdig prestasjon fordi Tore Pupper kjempet om gullet med 37.000 andre aktive managere av testosteronfylte fotballag fra hele verden.

Forvirret? Det betyr at du følger litt med i fotballidrettens verden. For du har kanskje ikke hørt om Tore Pupper før? Og det var da et annet lag som vant Champions League i år...? Finalen som Chelsea så smertelig tapte?

Tore Pupper heter egentlig Morten Strandlien. Han er en av 37.000 spillere på det norskutviklede nettspillet Managerleague. Spilleren styrer sitt eget fotballag gjennom kjøp og salg av spillere, taktiske valg, treningssamlinger etc. Det spilles to kamper hver ukedag, og de 37.000 spillerne kommer fra 86 land.

Managerleague er bare en av de virtuelle verdner stadig flere og flere mennesker lever i. Verdner der man utvikler ferdigheter, konkurrrerer og henter opplevelser i. Verdner der grenser og avstander ikke eksisterer. Teknologien gjør disse "liksom-virklighetene" stadig mer virkelige og reelle.

Underholdende og ufarlig - javisst. Eller...?

Bekymringsmeldinger over avvikende sosial adferd tikker inn både til skoler og helseforetak rundt om. Tragedier har utspilt seg fordi unge sinn ikke har klart å skille den virtuelle verden de lever i og som de mestrer fra den virkelige - som de mestrer stadig dårligere. Tore Pupper og hans medspillere har ingen rolle i dette. De representerer "the good guys" i det digitale univers. Det er andre, og farligere aktører der ute når det gjelder påvirkning av personligheter som ikke har funnet sin forankring blandt mennesker av kjøtt og blod.
Tore Pupper og alle de andre som henter kreativitet, utfordringer og opplevelser fra internett varsler kun om en utvikling som på ett eller annet tidspunkt også vil berøre reisebransjen:

Dagen kommer da du kan reise virtuelt i real-tid på en helt annen måte enn i dag. Du kan velge destinasjon og/eller opplevelse, invitere venner med deg - og dra. I sofakroken.

Derfor er Tore Pupper viktig for meg. Eller mer presist: Den virtuelle verden som fenger og engasjerer folk som Tore Pupper. Det er liksom så riktig da, at man i den uvirkelige verden bruker uvirkelige navn.

Da kan man til og med tenke seg at Oslo Internasjonale Lufthavn Gardermoen bærer det velklingende navn "Ibsen International Airport Oslo"......

VI SOM BLOGGER...

2008-12-04T07:39:00.000+01:00

...gjør det av ulike grunner. En undersøkelse foretatt av Scandscreen i oktober, viser at 51% blogger for å "vise seg fram/posisjonere seg", 28% fordi "de har et budskap de vil dele med andre/påvikre andre", 13% oppgir å ha "kommersielle årsaker" bak skribleriene, og 8% gjør det "fordi alle andre gjør det".
Jeg savner den kategorien der jeg selv ville følt meg mest hjemme: "Drevet av nysgjerrighet på hvordan denne distribusjonskanalen for meninger eller tanker virker i samfunnet".

Jeg er nemlig gammel nok til å huske livet uten internett.
Da skrev man leserbrev - fortrinnsvis til lokalavisene, de dristige og dyktige kom helt fram til VGs og Dagbladets spalter. Mange har vel sett forfattere av slike verk med en viss stolthet vise fram utklippet som sirlig var blitt limt inn i et album, så senere generasjoner kunne se hvilket engasjert åndsmenneske man var... Og mang en lokalpolitikers bane har startet med velformulerte innlegg i lokale debatter: "Tysnes-Hansen står i vegen for næringsutviklinga i Bråvika!"

Leserinnleggene hadde en styrke de færreste bloggere oppnår: Innleggene ble LEST. Og diskutert. Om lokalavisa hadde 5.000 abonnementer, var det i alle fall 4.000 som leste det som ble skrevet. Påvirkingseffekten var betydelig. Kjendisfaktoren kom liksom som "noggo attåt".
OK - mange bloggere har en stor leserskare. Har man 600 Facebook-venner, og et knippe med andre man sender linken til, kan leserantallet bli stort. Men effekten? Bortsett fra oppmerksomheten i sin vennegjeng?
Sprette-Petter Stordalen ("Sprette" fordi han er over alt med en uutømmelig energi, heldiggrisen") gikk forleden ut i sin (!) blogg med et angrep på Innovasjon Norge. Hans hoteller er tunge medlemmer i de tyngste bransjeorganisasjonene som påvirker næringspolitikken for reiselivet. DER har Petters' folk en helt annen oppfatning av Innovasjon Norge. Så, ville ikke Stordalen kommet lenger om han ønsker å forandre Innovasjon Norge om han hadde latt sine folk ta opp saken i de fora som kunne ha satt i gang en prosess? Jo. Men Petter blogger. Vise seg fram? Neppe -- gutten kan da ikke bli mer synlig enn han er. Mitt tips: Petter tenker som så mange andre at bloggen er "ufarlig" - så personlig, liksom, det blir mer som et "tenke-høyt-rom". Så får man en ide, så blogger man, og så ser man hva som skjer.
Dyktige PR-folk blogger. Betalte meninger for eller i mot. Næringslivsledere blogger. Vil personifisere bedriften, gi den et menneskelig uttrykk. Og det kan være bra og viktig. Privatpersoner blogger. Også bra. Debatt og nyanser florerer.
Men... blir de tusenvis av daglige blogger LEST??
Proffene legger inn ord som søkemotorene fanger opp i headingen. Jeg skulle kanskje kalt dette innlegget "Syndig sex og blogging". Eller "Kjendiskonkursen og blogging".

Min neste blogg skal handle om dette: Pupper. Tror jeg får mange lesere på den.

PS: Om dere leter etter Scanscreen-undersøkelsen - glem den. Jeg fant den opp i skrivende stund. See my point?

ALVORET BAK THAILANDS SMIL

2008-12-03T18:00:00.000+01:00

Mens november fadet ut og ble til desember, var vi vidner til en merkverdig forestilling på den demokratiske scene.
Gulkledte demonstranter oppkuperte Suvamabhumi - den relativt nye hovedflyplassen utenfor Bangkok. I løpet av få timer var all flytrafikk lammet samtidig som flypassasjerer både i utreise og transitt vantro køet seg foran flyselskapenes informasjonsskranker og møtte medfølende, men dessverre hjelpeløse representanter for de forskjellige flyselskapene. Demonstrantene - menn og kvinner i allle aldre - satt rolig og disiplinert i gangene, hallene og foran dørene, i ganske velordnede rekker - fraværet av slagord, utrop og trampende støvler var slående for de for de som har opplevet politiske demonstrasjoner under andre lands himler. OK, vi vet at det var vold og personskader. Men i forhold til de tusner som var involvert i demonstrasjoner og motdemonstrasjoner, ver dette lite. Og hverken politi eller militære stormet fram med batonger eller tåregass.

Mange tusen mennesker ble med ett ufrivillige gjester i en by som ellers framstår som ett av verdens mest populære turistmål. Men jeg tror ikke elevbåtrederne eller basarene i Klungene eller nattmarkedene fikk særlig større omsetning av den grunn. Krav om at flyselskap, ambassader og forsikringsselskap skulle dekke de ekstra hotelldøgnene var uunngåelig, og for mitt vedkommende måtte jeg raskt beskrive de rettigheter passasjerene hadde i de forskjellige scerariene, slik at medlemmer og andre interessenter kunne behandle gjester/kunder på en korrekt måte.
Midt i det hele en liten observasjon som dempet dramatikken: Paret, som var vanlige turister i Bangkok de aktuelle dagene og som ikke var veldig opptatt av å følge med i nyhetsbildet, hadde observert alle menneskene i gule T-skjorter ute i Bangkoks gater, og spurte forsikrig i resepsjonen på hotell Orient hvilken festival thaiene feiret nå...?

Bakgrunnen for demonstrasjonene er velkjent og ikke av ny dato. Løsningen kjenner vi: Thailands grunnlovsdomstol fradømte nylig den sittende statsminister embed og sete. Demonstrantene pakket sammen, ryddet etter seg og avholdt en liten seremoni hvor de overførte kommandoen over Suvamabhumi ( håper Thailand har en dikter med et kort og greit navn, sml debatten om Ibsen International Airport ..) til flyplassmyndighetene. Om et par dager er all trafikk i rute om det ikke skjer noe uventet.

Og Thailand kan igjen trekke pusten og vise seg som Smilets land - turistinntektene landet sårt trenger var i ferd med å kopiere kurvene vi kjenner fra Oslo Børs, men den kommende høysesongen er antagelig reddet.

I morgen kveld skal jeg på en mottaglse hos den Thalandske ambassadøren i forbindelse med en fødselsdag - det er kong Bhumibol Adulyadej som runder år ( man oppgir ikke hvor mange). Tahiene har et forhold til sin konge som ikke er ulikt det en rettroende muslim har til profeten Muhammed.
Vi som følger reiselivet med et globalt perspektiv vet at når (mine smilende venner i Thaliand ville foretrukket at jeg hadde sagt "om") den thailandske kongen blir borte, kan politiske understrømmer igjen lage krusninger på en blank havflate. Jeg har hørt noen spå en politisk tsunami. Jeg tror det ikke. Den thailandske mentaliteten er ikke slik. selv om det er spenninger av både religiøs og sosial natur i visse regioner av landet. Og demokratiet er framdeles i puberteten, sett med våre øyne.

Uansett: Om resten av verden hadde utført sine opptøyer og demonstrasjoner etter thailandsk mønster, ville kloden vært et bedre sted.

RYGGMARGSREFLEKSER

2008-11-12T13:57:00.000+01:00

Det er givende å observere forskjellige menneskers adferd. ikke minst i krisetider. Hvis vi virkelig har sånne, nå, da. Det har jo vært proklamert "nasjonal krise" når landslagsgutta har tapt noen kamper på rad også... Kanskje vi skulle ha en offentlig krise-klassifisering? Noe for Norsk Standard? Men uansett --det hevdes at vårt lynne blir påvirket av dommedagsprofetiene rundt oss. Halloo-- er ikke det ganske så naturlig, da? Stoooor takk til de tabloide redaksjonene. Som kanskje har sin del av ansvaret for at stemningen i den relativt fulle T-banevogna på linje 4 litt før klokken ni i dag morges var mer enn vanlig gråsvart i kantene. Mine medreisende satt der, tett sammentrykket med sammenknepne lepper og tomme blikk som selvfølgelig lette etter nøytale steder å henge seg fast i. Eneste lyd var diskanten fra alle øretelefonene og slitne hjul mot sliten skinnegang.
På Tøyen kom det inn tre karer i fargerike ullgensere og med et sydlandsk utseende. Den ene hadde trekkspill på ryggen. De klarte å skape et øyeblikks oppmerksomhet i de ellers uttrykksløse medreisendes ansiktsuttrykk - så back to normal. Så - 30 sekunder etter avgang: Vogna blir breddfull av latinamerikanske rytmer med kastanjetter, trekkspill og vokal som bærere. Høyt og tydelig. Sangeren svinser lange midtgangen og holder fram et slitent pappkrus. Han smiler langt inn i øreflippene. Overrumpede medpassasjerer retter seg, blikk fokuseres, og de som ikke rekker å bråfordype seg i medbragte aviser tar på seg det avvisende ansiktsuttrykket vi gjerne tar fram når vi får en invitasjon til å vise litt deltagelse i form av klingende mynt.
Ryggmargsrefleks, kalles det.
Slik som når Kristin Halvorsen refser DnB NOR for ikke å øyeblikkelig følge opp rentekuttene fra Norges Bank med egne rentekutt, selv om hennes politiske slektning Bjørn Skogstad Aamo påpeker at akkurat det ville vært å helle bensin på finanskrisens bål og en handling som ville vært helt uansvarlig.
Men tilbake til T-banen. Det spillende og syngende innslaget hopper av på Grønland - det blir atter stille og folkesjela kan på nytt ta på seg rustningen. Eller...?
"Jøss--- går'e an, 'a? Utbryter en voksen kar ved vinduet til han som sitter rett ovenfor seg. De kjente hverandre fra før, må vite. Men han ved siden av trodde kommentaren var rettet til seg selv, og utbryter: "De fikk jammen vekket meg, gitt...!" Ung, uoppdragen fyr, tydeligvis. Snakke til fremmede...
Men dermed var det i gang. Alle de seks på de to seteradene snakket - til hverandre og i munnen på hverandre. En hadde vært i Mexico City for to uker siden, og DER var slikt ikke uvanlig... etc.
Da jeg gikk av på Nationaltheateret hadde en fortalt at hun skulle på jobbintervju, en hadde vist telefonbilde av barnebarnet og to hadde sagt "takk for følget - ha en god dag" da de gikk av på Oslo S og Stortinget.
Og ansiktene hadde blitt levende der etsteds like etter Grønland stasjon.
Jeg sendte en stille takk til de ukjente trubadurene og ønskert så inderlig at de engang måtte få bane seg veg til korridoren utenfor Kristin Halvorsens kontor...

Lær å reise...

2008-10-17T09:06:00.000+02:00

Godt over halvparten av de spurte nordmenn svarte at finansuroen ikke ville påvirke deres framtridige reiser i en nylig gjennomført undersøkelse. Rundt 30 % svarte at de ville reise billigere. Et lite antall svarte at de ville reise mindre. Dette visste vi i bransjen fra før -- kanskje ikke så prosentdetaljert, men likevel... nordmenns stadige høyere prioritering av det å reise har lang historie.
Selv reiser jeg mye. Aller mest i jobben. Og nå skjønner jeg at jeg må lære å reise på nytt. Ikke for å spare penger, men for å få den jublende opplevelsen ett eller annet sted til venstre for galleblæren som jeg husker fra selv de enkle, beskjedne reiser. for mange, mange år siden. Men det var REISER - vekk fra hverdagen, vekk fra plikter, vekk fra--- kanskje meg selv? Et to-dagers møte i Gøteborg var mer pirrende da enn ukeskongressen i Singapore er i dag. Nysgjerrighet og sanser i helspenn. Tiden fikk et annet tempo. Og alt swingte...
Husker?
Nå: Kroppen fraktes, sinnet stresses, tankene deles mellom det man burde gjort i går og det man må gjøre i morgen. Øyet ser fremmede stedsnavn, flyplasser, hoteller. Ikke hjertet. Ett eller annet i meg er ikke med i bagasjen.
Poenget mitt: Vi bruker - og kommer til å fortsette med å bruke - MYE penger på å reise. Så bør hver og en av oss forsøke å få bedre valuta for den investeringen. Det er ikke reisearrangøren, hotellet eller flyselskapet som sitter med nøkkelen her. Det er den lille guiden inne i oss -- den som klarer å åpne de sansene vi har og skru av krana til stresskilden i bakhodet. Den som så mange av oss glemmer å ta med i reisefølget.
Jeg har innsett at jeg må tilbake til noe jeg mistet et sted på veien. For meg dreier det seg om å reise langsommere - i overført betydning.
Og la mer av dagliglivet ligge igjen hjemme. Selv på jobbreiser.
Kanskje det også betyr mindre pengeforbruk? En solnedgang i havshorisonten eller friske vindbyger ytterst på piren er gratis...